I dag blir Anne Pedersdatter Beyer ført opp til Galgebakken på Nordnes i Bergen og brent som heks. Hun er anklaget for å ha tatt livet av seks mennesker, deriblant et barn, skadet husdyr og avlinger, ødelagt et pæretre så det ikke bar frukt. Det blir også hevdet at hun har brukte tjenestejenten sin til å ri på til sabbat, og vært med på djevelske sammensvergelser med det mål å ødelegge Bergen med brann og oversvømmelse.Anne skal siden komme til å bli kjent som den mest kjente av de mange kvinner som blir dømt og henrettet som hekser i Norge.
Anne er født i Trondheim. For rundt 40 år siden ble hun gift med bergenspresten og historikeren Absalon Pederssøn Beyer, som var studiekammerat av hennes bror fra København. Han var teologisk lektor ved latinskolen i byen, og kjent som en lærd mann, humanist og folkeoppdrager. De bodde i Bergen og fikk åtte barn, hvorav kun tre vokste opp.
Absalon var en inspirerende lærer for elevene sine. Ikke bare hadde han solide kunnskaper om den latinske og greske verden, men han trakk med seg latinskoleelevene – peblingene – i å virkeliggjøre stoffet og perfeksjonere seg i latin gjennom fremførelsen av ulike skuespill, i første rekke komedier av Plautus og Terents. Forestillingene var også åpne for byens befolkning, og de ble fremført på dansk. Den første kjente fremførelsen fant trolig sted sommeren eller høsten 1562 på byens første “scene”, kirkegården mellom Domkirken og skolen. Stykket het Adams fall og ble satt opp av Absalon “med stor Umag och Bekostning”. Absalon hadde selv bearbeidet det opprinnelig franske stykket fra 1100-tallet, som var meget populært i middelalderen. Siden skal historikere påpeke at han ble han den første kjente teaterregissøren i Norge.
Når det er femten år siden Absalon døde. En måned etter hans død fikk Anne brev fra København om at hun skulle være fri for skatt og kunne bosette seg hvor hun ville i Norges kjøpsteder. Dette skulle gjelde inntil hun måtte gifte seg på nytt, sto det i brevet. Hennes enketilværelse så med andre ord lys ut den gangen Men livsutsiktene endret seg da hun samme år ble stevnet for trolldomsvirksomhet. Den gangen kom beskyldningene fra en annen kvinne, og den førte til rettssak. Lagretten i Bergen fant imidlertid bevisgrunnlaget utilstrekkelig for dom, og for ettertiden skal det komme til å være uklart hva Anne ble anklaget for.
Men selv om hun fikk slippe fri denne gangen, var den alvorlige mistanken om henne som trollkvinne sådd, og etter hvert begynte ryktene å gå. Anne ble bitter, innesluttet og sint, og gmed grov munn og forbannelser slo hun tilbake mot de mange beskyldningene som gikk om henne i nabolaget. Slik kom hun inn i en ond sirkel, der hennes oppbrakte sinnsstemning og atferd førte til stadig mer folkesnakk om hennes onde makt og vilje. Enkelte bergensere skjøt både ravn og kråke på eiendomme hennes, og snakket i den forbindelse om djevelens barn, det det var ikke uten grunn at hun var forbannet.
Og nå i år er det blitt virkelig alvor av saken. Ryktene mot henne har fått status av formelle anklager, og i mars ble en ordinær trolldomssak reist mot henne. Dokumenten Sidene kommer historikere til å slå fast at rettsdokumentene som blir bevart fra saken er blant de mest omfangsrike vi har fra en norsk trolldomssak.
Under de første rettsmøtene har hun nektet å møte frem. Hun har stedet sendt sin sønn, som er prest som sin far, for å svare for seg. Dette er blitt oppfattet som en grov fornærmelse av rettsøvrigheten, og siden skal man tenke at det nok har vært medvirkende til dødsdommen som nå blir utført.
Anne er blitt hentet med tvang til rettslokalet. Hun har fått høre usedvanlig mange vitneprov om hennes trolldomsaktiviteter. Det hvedes blant annet at hun skal ha tatt livet av fem mennesker ved å kaste sykdom på dem. Svært alvorlige er også anklagene fra hennes tjenestejente gjennom 20 år om at Anne har brukt henne som hest når de har ridd gjennom luften til heksestevne på fjellene Lyderhorn og Fløyen. Tre julenetter på rad skal Anne ha møtt andre trollkvinner på Lyderhorn i nærheten av Bergen. Her har de planlagt trolldomsaksjoner mot byen. Heksene ville ramme byen med brann, naturkatastrofer og annen djevelskap, forteller tjenestejenten.
Anne forsvarer seg godt. Til beskyldningene om at hun skal ha forgjort et barn med trolldom, svarer hun at “det dør mange barn i byen, ikke har jeg drept dem alle”. Men til tross for iherdig motstand fra et par prester, blir Anne dømt til å brennes på bålet. Dommen er blitt undertegnet med 37 segl, som inkluderer lagmannen, borgermesteren og medlemmer av byrådet. På vei til retterstedet på Nordnes roper Anne gjentatte ganger ut sin uskyld.
Etter at Anne er død kommer det til å følge en strid mellom den verdslige og deler av den geistlige øvrigheten i Bergen. Stattholderen i Norge, Axel Gyldenstjerne, kommere til å få klar beskjed fra København om å rydde opp i tvisten mellom prestene som har støttet Anne, og borgerne i byen.
Annes dom kommer også til å føre til skam på familiens gode navn og omdømme. For å renvaske familien skal de komme til å få tatt saken opp igjen 1596, men datidens høyesterett, herredagen, kommer til å konkludere med at dommen skal stå ved makt.
Med dommen mot Anne Pedersdotter starter den virkelige heksejakten i Norge, der angivelige trollfolk risikerer å få dødsdom for å ha inngått pakt med Satan og deltatt på heksesabbat sammen med demoner og smådjevler.
Bergen
