Alette Wergeland skriver brev til sin sønn Oscar, som er i Paris denne våren. Rettskrivingen hennes er temmelig ustø, slik den ofte er for kvinner i hennes stand. Hun syns det har vært en trist og kald vinter. Ennå ligger det snø i bakkene, og man kan ikke se et grønt blad.
Hver dag kommer det en utrolig mengde fattige til prestegården, kan hun fortelle, 20-30 stykker. Hun sørger for at de får mat. Livet hennes er så forskjellig fra Oscars, hun syns han har skildret det så godt i brevene han har sendt henne, de får henne til å ønske seg ung igjen.
Det hadde vært så deilig å leve i det franske klimaet, og se en munter menneskevrimmel, skriver hun, hun har alltid elsket muntre menneskevrimler.
Med årene er Alette blitt kjent som svært sjalu. Det går stygge rykter om hennes mann Nicolais vandel i prestesognet, og disse ryktene skal komme til å bli brukt mot ham når han ikke får bispestolen i Christiansand om tre år.
Kun en gang skal Alette få komme tilbake til sin kjære hjemby hvor hun har stå stor familie etter at hun forlot den i 1817, og besøket skal bare halvannen dag.
Datteren Camilla syns tonen i familien på Eidsvold er kjølig. Det skriver hun i sie opptegnelser. Hun vet at faren, som hun er svært knuttet til, tar seg nær av det. Det forekommer ikke kjærlige ord og kjærtegn eller annen form for familieømhet, det er som om man føler motbydelighet for slikt i familien. Hun tror moren er ulykkelig på Eidsvold, med årene har hennes lengsel tilbake til Christiansand utviklet seg til en slags form for sykelighet som det ikke er så enkelt å finne ord for.
Camilla holder seg mest til faren. I ungdomsårene har hun tilbrakt timer hver dag på hans kontor, og når hun oppholder seg i utlandet og skriver hjem, er det helst faren hun henvender seg til. Kun unntaksvis ber hun har hilse moren.
Den kommende høsten skal Henrik Wergelands forlovede Amalie Bekkevold komme til å være gjest på prestegården, og hun skal komme til å skape et visst samhold i familien, for Amalie har noe blidt ved seg som Nicolai setter stor pris på, og som ingen av de andre i familien har, merker Camilla seg.
Familien Wergeland er blitt uvenner med de fleste av naboene i omegnen på grunn av Nicolai og Henriks stridighet. Alette og Nicolai holder likevel et stort og åpent hus når de voksne barna tar med seg gjester hjem i sommerferien og til jul.
I barndommen og ungdommen har søskene moret seg med å spille teater, kle seg ut og skrive små skuespill som de har oppført.
Steinfeld, T. (2012). Camilla Collett: ungdom og ekteskap. [Oslo], Gyldendal. s. 49 -50 http://www.nb.no/nbsok/nb/cf3e5af17b91564446eadb5846171940.nbdigital?lang=no#9
og (
1926). Optegnelser fra Ungdomsaarene / Camilla Collett. Oslo, Dokumentasjonsprosjektet. http://www.nb.no/nbsok/nb/b0647504cb2bb9b0190be29e75574ee6.nbdigital?lang=no#15