Henrik Ibsen er så fylt av alle inntrykk fra Roma og reisen dit at han ikke får arbeidet med skrivingen sin som han ønsker

Henrik Ibsen er så fylt av alle inntrykk han har fått den siste tiden på reisen til Roma og fra selve byen at han ikke får arbeidet med skrivingen sin som han ønsker. Det er også svært varmt i byen. Derfor flytter han sammen med bergenseren Lorentz Dietrichson og billedhuggeren Walter Runeberg ut på landet, til Genanzo ved Nemisjøen. Der får han leie et rom i den lokale kafeen, innenfor biljardrommet.

På samme sted bor fru Lina Bruun, som er Christopher Bruuns mor, sammen med et par av sine voksne barn, mens hennes eldste sønn har reist hjem for å delta i den danske krigen. Ibsen har skaffet seg en bredbremmet, bløt hatt med himmelblått fôr, som hans skandinaviske venner kaller Den blå grotte, men som blant italienerne gir ham tilnavnet Capellone (Den store hatten).

Om formiddagen arbeider han, om ettermiddagen møtes vennene til middag i en vinkjeller som bokstavelig talt ligger i kjelleren. Det er nesten helt mørkt der inne, vinflasker er stablet overalt. Og når byens esel stiller seg foran det eneste lille vinduet for å klø seg mot muren på utisden av huset, blir det helt mørkt i rommet, da må en av dem ut og jage eselet vekk.

Etter middag ligger vennene gjerne på en av bakkene ved Nemisjøen og leser og snakker sammen. Lorents Dietrichson leser på denne tiden en beskrivelse av romerske Julian den frafalnes felttog, og Ibsen blir svært opptatt av dette stoffet, som de to vennene diskuterer inngående. Ibsen får ideen til å bearbede skikkelsen Julian dikterisk, og sier at han håper at ingen kommer til å komme ham i forkjøpet.

Når han den kommende vinteren skal være i så intenst arbeid med et nytt stykke, tror derfor Dietrichson at det er Julian han skriver om, men det stemmer ikke; det er Brand han skriver på. Når kvelden kommer går de gjerne langs høyden over til Nemi, hvor de drikker Nemivin på den stor verandaen med utsikt over sjøen. Når de utpå natten vender hjem, møter de ofte landsbyens befolkning som i måneskinnet vandrer syngende fra madonnabilde til madonnabilde mens lampene skinner i nisjene der det er plassert helgenbilder langs veien og på gatehjørnene.

En dag bestemmer Ibsen og Dietrichson seg for å ta turen over til Castel Gandolfo, der pave Pius IX har sin sommerresidens, og er ventet å gjøre sitt inntog. Ibsen har ennå ikke sett paven, så de får tak i to esler og rir trøstig av sted. Når de nærmer seg den lille byen, ser de at byens eneste gate er fylt av mennesker som har stilt seg opp på hver side av gaten og venter på velsignelse av paven. Det er ikke annet å gjøre enn å ri inn gjennom byporten og i spissrotgang gjennom den lattermilde folkemengden. Det går bra en stund, men så setter et av eslene inn i voldsom gallopp gjennom folkerekkene, for så brått å legge seg ned midt i gaten. Det andre eselet følger eksemplet, så der står de to nordmennene med hvert sitt esel som nekter å rikke seg, til stor jubel fra folkemengden.

Men så kommer det beskjed om at paven er i ferd med å nærme seg, og eslene blir slept ut av gaten, skrytende og skrikende, mens paven passerer og velsigner dem alle, skal Dietrichsosn siden komme til å krive i sine erindringer.