I Christiania brenner teateret

I Christiania brenner teateret som er blitt bygget av den danske teatermannen Strømberg. Henrik Wergeland er blant dem som er med og slukker brannen. Teatret blir totalt ødelagt, og Henrik kommer med en spontan gledesytring når nyheten om brannen når ham. Ikke lenge etter blir det imidlertid tatt initiativ til å reise et nytt teater, denne gang beliggende på Bankplassen, ved enden av en av byens daværende hovedgater, nær Akershus festning. Arkitekten er den samme som hadde tegnet Strömbergs teater, Chr. H. Grosch. Det er også han som også skal komme til å bli arkitekt for det nye universitetet i byen.

Wergeland er norskhetens utrettelige forkjemper. Han mener det bør opprettes en teaterskole i byen. Men det fins også mange som føler sterke bånd til Danmark, og som syns det er ganske på sin plass at det spilles teater på dansk i Norge. De danske skuespillerne er dyktige, og man kan forvente å kunne overta de skuespillerne fra teatret i København som man ikke har bruk for  den danske hovedstaden. Det fins dessuten ingen norsk dramatisk litteratur å snakke om, så også her er man overgitt danskene, som blant annet har Heiberg å by på. Mange mener dessuten at norskhet er synonymt med råhet. Og råheten frykter man mer enn alt. Å gjøre teatret mer norsk vil etter manges mening si det samme som å gi slipp på kunsten, dannelsen og den gode smaken. Det er selve det norske språket som skurrer i de dannendes ører. Det er rått og hardt og kantete, og så stygt at selve fedrelandskjærligheten burde påby nordmennene å avslipe det. Et viktig middel til en slik avsliping er nettopp teatret, hvor man får anledning til å høre det dannede, bløte, avslepne språket. Det er med andre ord ikke den nødvendige grobunn for å danne et norsk nasjonalteater i hovedstaden. Det er i Bergen at noe slikt kan blomstre.