Henrik Ibsen lever et livlig selskapsliv i Roma, men strammes opp av Suzannah når han er i ferd med å skeie ut. Han legger om til ny livsstil, og en ny håndskrift.

Henrik Ibsen har leid en liten leilighet i Roma, på hjørnet av Due Macelli og Via Capo le Case. Det er både dansker og svensker i byen, og de lever et livlig selskapsliv. Ibsen er spesielt opptatt av Christopher Brun, som har kommet nedover etter å ha deltatt i den slesviske krigen.

Ibsen er midtpunktet når den skandinaviske gjenges samles nede på det de kaller Tritonekneipen, midtveis nede i Via del Tritone. Det er tydelig at han bedriver reserach til det som etter hvert skal bli Brand når han på sin spesielle måte får sine venner til å uttale seg om et eller annet emne som han har kastet inn i samtalen. Hele replikker som faller i disse diskusjonen skal siden blir å lese i stykket, lagt i munnen på en av de mange spissborgerne. Vennene merker at han brygger på noe stort.

En dag sier han til sin venn Lorentz Dietrichson: Hvorfor kan man ikke skrive et drama i ti akter? Jeg får ikke plass i fem! Han leser også høyt en scene for sin venn som siden skal komme til å dukke opp i stykket De unges forbund, det er en 17. mai-scene på landet. Dietrichson kommer til å skrive om alt dette i sin erindringer.

Denne vinteren er det spesielt ett emne som alle diskusjoner i venneflokken ser ut til å enten starte med, eller ende opp i; spørsmålet om det er riktig å sluke portnøkkelen, eller om man tvert imot skal bli handelsbetjent. Utgangspunktet for dette pussige dilemmaet er en historie om den ulykkelig engelske dikteren Chatterton, som da han var atten år gammel og hadde sultet i tre dager, begikk selvmord med å ta gift. Husverten hans lette forgjeves etter portnøkkelen som dikteren hadde hatt, og de ble funnet i spiserøret hans, han hadde slukt den av sult.

Når man kommer til dette punktet, blir samtalen alltid levende i selskapet; det er alltid en eller annen hedersmann av de tilstedeværende som mener at en dikter vel må kunne finne seg noe å leve av i stedet for bare å være dikter; for eksempel ta seg jobb som handelsbetjent. Når samtalen kommer hit, er Ibsen ved målet, kommer Dietrichson til å skrive; han hevder bestemt at det eneste riktige er å sluke portnøkkelen, fremfor å blir handelsbetjent, og han legger frem sitt synspunkt på den mest mulig paradoksale måten, slik at han får frem debatt og og motsigelse. Den i selskapet som da begynner å forsvare sitt synspunkt, blir uten å vite det selv modell for en av skikkelsene i Brand, for eksempel fogden eller klokkeren.

Men det hender også at Ibsen selv snakker seg varm om dette emnet. Han sitter ved bordenen i den romerske kneipen, og de italienske bøndene og arbeiderne som også er til stede, undrer seg over at den elles så stille mannen blir høyrøstet og ivrig. Han har selv lidt mye for sitt dikterkall, påpeker han, for eksepel den gangen vennene der hjemme var innstilt på å skaffe ham en stilling i tollvesenet. Da hadde han heller slukt portnøkkelen!

Han er i det hele tatt svært opptatt av spørsmålet om akkordens ånd, men om han bruker sine venner som modeller, studerer han først og fremst seg selv. Han skal en gang komme til å uttale at man dikter både på det som er det beste og på det dårligste i en selv. Både på det som glimtvis rører seg som stort og vakkert i en selv, og på det som kommer til syne som urent slagg og bunnfall i ens vesen.

Og han har også en egen evne til å løse opp det bunnfallet i sine venner som er i ferd med å forstene seg, han observerer dem oppmerksomt, og kan med en kommentar, gjerne ironisk, treffe spikeren på hodet. Og dersom han hører et særlig engasjert forsvar for at en dikter ikke må finne på å sluke portnøkkelen, men tvert i mot bøye seg for en sterkere livsmakt eller ytre forhold og på den måten oppnå et bedre resultat, at dette er like klart som at to og to er fire, lar han vedkommende snakke ut, før han kan komme til å si: Men hvordan vet du at to og to er fire overalt, for eksempel på planeten Jupiter? Og så er man med ett inne i en ny tankegang.

Ibsen er i det hele tatt svært opptatt av spørsmålet om det relative i erkjennelsen, og han kan forsvare paradoksene helt til den ytterste grense. Og han er dessuten en ivrig avisleser, han leser alle avisene som fins i biblioteket i den skandinaviske foreningen her i Roma, både artiklene og annonsene, som opptar ham spesielt.

En dag leser han en artikkel i en allerede innbundet årgang av det danske Illustreret Tidende, med et portrett av den dansk-norske utenriksministeren, grev Manderstrøm, som har htat en viktig rolle under begivenhetene i forbindelse med den dansk-tyske krigen, som Ibsen er så opprørt over. Med en blyant tegner han en løkke om halsen til ministeren, og henger ham. Siden skal Manderstrøms nevø, grev Snoilsky, komme til å finne denne tegningen, og lage oppstyr i foreningen; han vil vite hvem som er synderen. Ibsen melder seg, og de to gjør opp. De forlater hverandre som gode venner, og er enige om å være uenige.

Men en dag denne vinteren får Suzannah nok av drikkegildene. Denne gangen er det i leiligheten deres de holder til. Med arbeidet hans går det heller langsomt, og hun har sett seg lei på at han kommer ofte sjanglende hjem fra kneipen. Nå griper hun en gulvkost, jager gjestene på dør og setter stolen for døren. Nå gjelder det hans forfatterskap.

Hvis det skal lykkes, er det alt eller ingenting. Heretter skal han komme til å få et helt annerledes dagsprogram: Opp kl. seks, te kl. syv. Deretter skrive frem til lunsj. Etter lunsj og siesta kan han se sine venner. Det hjelper også at de om våren reiser vekk fra vennene, til Ariccia, der han skal komme til å skrive ferdig Brand i løpet av denne sommeren og høsten.

Her strammes døgnrytmen til Ibsen ytterligere: ofte står han opp klokken fire om morgenen og streifer rundt i skogene eller i den store parken, før solen begynner å steke. Så setter han seg til arbeidsbordet, og skriver mer eller mindre uavbrutt frem til dagen er på hell. Om kveldene sitter han gjerne på den store trappen foran kirken og nyter kjøligheten sammen med Suzannah og en gammel portrettmaler fra Bornholm, Lars Hansen.

Lars har noen kuriøse ideer om livet som han liker å legge ut om og som han utivkler parallelt med at Ibsen skriver på Brand: teorien går ut på at menneskene er delt i to store grupper; bukkene og fårene. Han regner seg selv til klassen av de uskyldige fårene, de løper rundt i verden uten enhet og uten organisasjon. De er stadig ofre for bukkene, som er godt organisert og tilhører en organisasjon som kjenner hverndre på visse hemmelige tegn. Til denne organisasjonene hører for eksempel de fleste skomakere, det merker han på at skoene hans alltid er blitt for små for ham når han får dem tilbake fra reparasjon. Og når ha kommer inn i en kneipe, koster vinen alltid mer for ham enn for bukkene. Ibsen er en av de store bukkene, de har sine egne lærebøker i bukkvitenskap. Om noen år skal Hansen komme til å betro Suzannah at en av de store, nye lærebøkene i bukkevitenskap er Peer Gynt.

Det er også på denne tiden at Ibsen endrer håndskriften sin. Det er tydelig i en notatbok fra denne tiden, med en blanding av regnskap for brød og vin, og nedtegnelser til replikker til Brand.

Henrik er 37 år gamme nå. Suzannah er 29. Sønnen deres, Sigurd, er seks.

Om foranledningen til og omstendighetene rundt tilblivelsen av Brand skal han siden komme til å skrive dette:

«Just som «Kongs-emnerne» udkom, døde Fredrik den 7de og krigen begyndte. Jeg skrev et digt «En broder i nød». Det blev naturligvis virkningsløst, ligeover for den norske amerikanskhed, som havde slået mig tilbage på alle punkter. Så gik jeg i landflygtighed!

Da jeg kom til København, faldt Dybbøl. I Berlin så jeg kong Wilhelm holde indtog med trofæer og bytte. I de dage ?begyndte Brand at vokse som et foster indeni mig. I Italien var, da jeg kom did, enhedsværket fuldbragt ved en ubegrænset offervillighed, medens hjemme -

Læg hertil Rom med sin ideale fred, samlivet med den sorgløse kunstnerverden, en tilværelse, som ikke kan sammenlignes med noget andet end stemningen fra Shakespeares «As you like it», - så har Du forudsætningerne for Brand. Det er en fuldkommen misforståelse, nårman tror jeg har skildret Søren Kirkegaards liv og levnet. (Jeg har overhovedet læst meget lidet af S. K. og forstået endnu mindre.)

At Brand er prest, er igrunden uvæsentligt; fordringen, intet eller alt, gælder på alle punkter i livet, i kærligheden, i kunsten, o. s. v -. Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke, - ligeså visst som jeg ved selvanatomi har bragt for dagen mange træk både i Peer Gynt og i Stensgård.

I den tid jeg skrev Brand havde jeg stående på mit bord en skorpion i et tomt ølglas. Fra og til blev dyret sygt; da brugte jeg at kaste et stykke blød frugt ned til den, som den med raseri kastede sig over og udgød sin gift i; så blev den frisk igen. Er det ikke noget lignende med os poeter? Naturlovene gælder også på det åndelige område.»