Aasmund Olavsson Vinje skriver for andre gang om Henrik Ibsens Brand, der han gir de som er oppglødde over stykket det glatte lag

Aasmund Olavsson Vinje skriver sin andre artikkel om Ibsens Brand, som utkom i mars, i sitt eget blad Dølen. Han gir artikkelen tittelen "Brandpoesi", og tar for seg de som er oppglødde over stykket.

Han kaller de oppglødde tilhengerne "Brandkorpset", og beklager at de ikke som andre brannfolk forsøker å slukke ilden, men tvert i mot gir liv til flammene med alt oppstyret sitt. Vinje er enda krassere denne gangen enn han var i forrige artikkel om stykket, han tror ikke Ibsen har kraft nok til å bli noen stor brannmester, mener han. Til det måtte han ha kjent til noe helt annet i Livet og Historien og Vitenskapen.

Og på samme vis er det med alle disse brannfolkene, skriver han. De er gretne og leie og forstår så lite og har så lite "Vit og Eld og Glo".

Men han legger til at han tror at Ibsen etter å ha fått dikterlønn vil komme seg ut av brannkorpset. I det minste som brannsjef.

Noe av det harde utspillet mot Ibsens stykke kan kanskje forklares ut fra hendelsene i 1864, og den dansk-tyske krigen. Ibsen, som selv har vært svært opprørt over nordmennenes slappe holdning i denne saken, har som modell for presten Brand i stykket lånt den glødende idealisten Christopher Bruun, som reiste avsted for å slåss om slaget om Dybbøl. Og stykket tjener også som en påminning om Vinjes egen slappe holdning i denne saken.

Når Ibsen om et års tid utgir Peer Gynt, vil det kunne sies at han har lånt enkelte trekk til den karakterløse hovedpersonen fra Vinje. Dessuten kommer han til å parodiere målstrevetsom Vinje holde på med i skikkelsen Huhu.