Kristofer Janson møter Henrik Ibsen i Roma. Ibsen er fortsatt rasende på nordmennene.

Kristofer Janson reiser til Italia, der han møter Henrik Ibsen. Jansoner 25 år gammel nå, og Ibsen er ti år eldre.

Janson kommer siden, i sine erindringer, til å beskrive Ibsen som en mann som fremdeles er full av bitterhet og raseri over måten Norge har behandlet ham på. Han er i ferd med å bli sultet ut av landet, mener han; han kan ikke glemme og tilgi, han omtaler nordmenn som kjeltringene.

Men når man bare lar være å komme inn på disse gamle og vonde minnene, og helst når man får ham på tomannshånd, kan Ibsen være både hyggelig og gemyttlig, syns Kristofer Janson.  Men ndet er selskap og mange til stede, blir han ofte taus.

En dag går Janson og Olav Skavlan sammen med Ibsen en tur over campagnen. De diskuterer Ibsen skuespill Kærlighedens komedie. De to vennene påstår at Ibsen her angriper ekteskapet, men det benekter han ivrig. Han mener at han i fortalen til den andre utgaven av dramaet han gjort klart rede for at det er ekteskapet slik det nå for det meste var, han var imot. Men når Janson trår til med en rekke sitater fra stykket, som han kan nesten utenat, må Ibsen gi seg. Han utbryter: «Å ja, hva skulle vi nå med det ekteskapet, da.»

Janson er målmann, og han og Ibsen kommer ofte i disputt om målsaken. En dag i den skandinaviske foreningen blir han så forbitret at han tar en stol og kyler den etter Janson mens han roper: «Din forbannende stril!». Janson dukker, og stolen farer i veggen.

Det blir ikke bedre av at Suzannah tar parti for Janson. «Ja, naturligvis!» roper Ibsen. «Du er jo også stril!». Men samme kveld bli de to observert spaserende arm i arm oppover Corsoen, og der inviterer Ibsen på en kopp sjokolade på kafé Karlo. Alt dette kommer Janson senere til å skrive om i sine erindringer.