I København føres det denne vinteren en diskusjon i pressen om forholdet mellom tro og viten, med utgangspunkt i Rasmus Nielsens lære om disse to som helt forskjellige prinsipper som nettopp på grunn av deres forskjelligehet skulle kunne være praktisk og personlig forenlige. Harald Høffding er gjennom sine teologiske og filosofiske studier kommet til det samme.
Blant de lærde og toneangivende tenkerne er det fremdeles Hegels filosofi som blir betraktet som høydepunktet for tenkningen. Man mener at det her er gjort et storartet forsøk på å vise at det på samme måte som i den menneskelige ånd er slik at den ene tanke kun kan forstå i den forhold til andre tanker, slik er det også i naturens, historiens og erfaringens verden ikke noe fenomen, ikke noen begivenhet som kan sees isolert. Alt henger nøye sammen med alt annet. Og Hegel mener at det er mulig å utvikle den innbyrdes sammenhengen mellom tankene på en slik måte at de kan uttrykke sammenhengene mellom tingene. Han har stor tiltro til den rene spekulasjon. Den menneskelige tanke kan ikke være noe enestående i verden. Dens lover må være verdenslover. Det var dette Sibbern og Kierkegarnd hadde kritisert. Men kritikken hadde ikke blitt mye påaktet. Enn så lenge har både vitenskapen og religionen fordring på å sitte inne med den absolutte løsningen av tilværelsens gåter. For Hegel er det slik at de religiøse forestillinger i bildets form inneholder det samme som filosofien fremtiller i tankes rene form. Relgionen og vitenskapen står som to forskjellige verdner, og mennesket må leve i begge. Denne oppfatteøsen blir nå angrpet fra to sider. Teologien hevder fremdeles å være en vitenskap, og ser en fare i at religionen blir henvist til noe rent personlig og subkektivt. Fra motsatt side angriper særlig Georg Brandes i ulike avisaritkler og i det lille skriftet "Dualismen i vår nyeste filosofi". Harald Høffding deltar altså også i debatten, men han skal komme til å bruke de kommende åtte årene for å finne sitt standpunkt om forholdet mellom tro og vitenskap. Det er brennbare saker, dette. Mye står på spill.
Høffding, H. (1928). Erindringer. København, Gyldendal. s.61 http://www.nb.no/nbsok/nb/577ed70daf887dbb3b32d24fed76394b.nbdigital?lang=no#63