Bjørnstjerne Bjørnson skriver et engasjert innlegg i Bergensposten

Bjørnstjerne Bjørnson skriver et engasjert innlegg i Bergensposten der han argumenterer for at norske skuespillere altfor lenge har latt seg styre av den danske teatertradisjonen. Det er tid for en ny måte å spille teater på nå, særlig de store tragediene. Det har vært for mye skrik og skrål på scenen, kunsten er å la den enkelte skuespiller finne sin egen stemme, og sitt eget uttrykk. Det kan ikke være stemmens styrke, men måten den blir blir brukt på som skal bringe publikum opp til de ideale høyder, og replikkene må fremføres på norsk. Når dette lykkes, vil publikum få skuespillere som de ikke ante de hadde, de blir forløst. Og det er nettopp her i Bergen at den nye og moderne teaterformen må utvikles, mener han, for inne i Kristiania kan ingen skuespiller stå i mot den danske måten så lenge det fins danske skuespillere der som spiller på gamlemåten. Han instruerer Oehlenschlägers stykke Haakon Jarl etter sine nye ideer, men han blir skuffet over bergenspublkummet, som han syns er feige og konservative og ikke vet å sette pris på den nye, norske formen de blir servert fra scenen. Så blir skuespillerne usikre og begynner å løpe etter publikum, og Bjørnson selv ble oppgitt og gikk sin vei. Selv om det er fullt hus, er en tredjedel av publikum folk som nesten aldri går i teatret, og som sitter der og lager kulde og mørke rundt seg, slik at scenens lys ikke kan falle over sinnene. Men selv om dette slaget er tapt, gjør han fortrøtningsfullt oppmerksom på at et tapt slag ofte er innledningen til et vunnet, og han forsikrer om at de trøstig skal forsøke på ny. Det gjelder å gyve løs på de store tragdiene på ny måte, slik at skuespillerne virkelig får noe å bryne seg på. Når det gjelder lysspillene er saken enklere, for der kan skuespillerne lene seg mer mot å hente stoff fra det virkelige livet, og da blir det enklere å slippe tak i den stive danske tradisjonen.