Gunnar Heiberg

Gunnar Heiberg er fem år gammel og begynner på Nissen skole midt i byen. Familien har nå flyttet til Homanssbyen, som er en nybygd villaforstad med store hager. Først bor de i Gustavs gate og så i Oscarsgate. Deretter flytter de ned til byen til Møllergaten 17. Youngstorget fins foreløpig ikke, det er bare en stor bakke hvor østkantbarna aker på selvlagede kjelker om vinteren. Etter hvert flytter de til Akersveien 19. Gunnar har barn fra både østkant og vestkant som venner. Han regnes av lærerne som en pøbelgutt på skolen. Mens Christian Krohg anses som å være en flink og hyggelig elev

Gunnar Heiberg tar examen artium og skal egentlig studere jus. På hybelen til en venn treffer han bergenseren Gerhard Gran, og det utvikler seg et livslangt vennskap mellom dem. De reagerer begge på professor Lochmanns immatrikuleringstale med krigserklæringen mot de moderne ideer.De to mener de representerer en ny tankeverden, basert på Darwins og Brandes' ideer.

I Kristiania blir det denne sommeren og høsten holdt de første sosialistiske friluftsmøtene holdt på Tjuvholmen utenfor Filipstad, på tomtene ut mot fjorden, hvor de ligger treskur med sjappe for sjauerne. Olaus Fjørtøft taler. Noen høyrestudenter har møtt opp og piper. Gunnar Heiberg er en av de radikale på venstresiden som har møtt opp. Siden skal dette komme med som en scene i hans stykke Tante Ulrikke. En av hans beste venner er bergenseren Gerhard Gran. De møtes på nationalkafeen på Youngstorget.

Georg Brandes taler i Studentersamfundet i Kristiania. Han snakker om Søren Kierkegaard, og kommer med voldsomme angrep på kirken og på prestene.

Av de studentene som er til stede, er Gunnar Heiberg og hans venn Gerhard Gran. Heiberg skal hele sitt liv komme til å være flammende antikristelig.

Gran på sin side skal komme til å skrive at Brandes' bøker virker som solstråler innpakket i trykkpapir som fortærer en gammel verden og tenner en ny. Slik føles det. De er i ferd med å skape noe nytt nå, syns de.

Gunnar Heiberg er student i Kristiania og er med og utgir Hans Jægers Kants fornuftskritik og En soirée dansante. Det siste er et dikt skrevet av Heiberg. De to er venner, Jæger er tre år eldre enn Heiberg, men har et langt mer begivenhetsrikt liv bak seg, blant annet som sjømann i mange år.

De to sitter ofte sammen på Heibergs værelse i Akersveien og diskuterer til langt utover natten. Det er først og fremst Jæger som snakker.

Gunnar Heiberg drar på sin første store utenlandsreise. I Roma omgås han Henrik Ibsen og J. P. Jacobsen. Jeg omgaas en del en letsindig ung Nordmand Heiberg som har skrevet et ugudeligt Digt om Adam og Eva," skriver Jacobsen til Edvard Brandes.

Gunnar Heiberg er denne høsten på besøk hos Henrik Ibsen i Munchen, hvor han har oppholdt seg en tid og vært sammen med kunstnervenner, blant annet Erik Werenskiold. Han har mottatt sterke inntrykk fra det franske moderne friluftsmaleriet. En mørk ettermiddag, etter at han har spist middag hos familien Ibsen, og skal reise hjem til Norge neste dag, er han i dårlig og tungt humør. Ibsen følger ham ut i entreen. Der legger han armen klossete om halsen på ham og sier med et stille, lunende smil som Heiberg skimter i halvmørket: Nu får de skrive noe godt, da Heiberg.

Gunnar Heiberg sitter søvnløs og fortvilet i den varme natten på et torg i Roma, nedtrykt på grunn av at han ingenting kan. Han kommer i snakk med en fremmed, en tyroler, som også er fortvilet. Han har nemlig ingen penger å reiser hjem for. Heiberg låner ham alle pengene sine. Etter at det har gått en tid får han alle pengene sendt tilbake. Tyroleren er blitt kafévert, skal det vise seg. Og fra tid til annen skal han fortsette å sende Heiberg en kasse vin som tegn på sin takknemlighet.

Gunnar Heiberg skriver til Edvard Brandes, som har nettopp er blitt kjent med, om sin våknende sosiale interesse. Han har begynt å lese statsøkonomi, og går i flere timer daglig rundt med en av fattigforstanderne for å se seg om å lære å kjenne folk og forhold som tidligere har vært en ukjent verden for ham.

Han er begynt å skrive på det som etter hvert skal bli skuespillet Tante Ulrikke. Han tilbringer også mye tid sammen med Frits Thaulow. Og han skriver i Dagbladet.

Gunnar Heiberg har skrevet ferdig det teaterstykket som etter hvert skal bli hetende tante Ulrikke. Han sender det til Edvard Brandes. Brandes kritiserer det temmelig sterkt, og etter et par måneder skriver Heiberg tilbake, et langt brev der han forsvarer stykket sitt scene for scene. Han skriver ikke naturalistisk skriver han, men interesserer seg for de hyppige gjentakelser, misforståelser og feiltakelser som gjør en scene interessant.

William Archer forlater Roma og det skandinaviske miljøet rundt Henrik Ibsen, som han etter hvert er blitt godt kjent med, og reiser tilbake til England. Når engelskmannen nå forsvinner er det stort sett skandinaver Ibsen omgås: Dramatikeren Gunnar Heiberg, billedhuggeren Stephan Sinding, arkeologistudenten Ingvald Undset, -- som om en uke kommer til å bli far til det lille jentebarnet Sigrid, som etter hvert kommer til å bli forfatteren Sigrid Undset.

Erik Skram skriver til Amalie Müller at helten i de to romanene han har skrevet, er ham selv. Det er umulig for ham å lyve i kunsten, skriver han.

Han kan også fortelle at Stig Høeg i J. P. Jacobsens roman Marie Grubbe er Edvard Brandes. Selv kjente han da denne romanen ble skrevet Jacobsen kun fra da gikk på skole sammen som sekstenåringer.

Gunnar Heiberg ser denne sommere en stor mønstring av nordisk moderne kunst i København. Han skriver to utførlige artikler anonymt i Dagbladet der han gir uttrykk for denne nye billedkunsten, og kunstnernes evne til å ikke bare se, men kjenne i sin sjel hva det er som gjærer i tiden. De søker jorden og jordens, og det er de som virkelig kan gi uttrykk for hvordan det forholder seg mellom menneskene.

I slutten av måneden kommer han hjem fra København. Han reiser til Modum på sommerferie. Modum Bad er i sin tid blitt anlagt av doktor Thaulow.

Gunnar Heiberg skriver to store artikler om kunstnernes annen høstutstilling i Dagbladet. Han går skarpt ut mot de som kritiserer den nye kunsten, og gir uttrykk for begeistring for de nye forsøkene.

Han skriver på en innforstått måte om billedkunsten, og kommer med en teknisk innsigelse mot et bilde av Christian Krohg av en dansk fiskerfamilie, samtidig som han roser Krohgs evne til å få frem stemningen i rommet på bildet.

Heiberg skriver også informert og positivt om to landskapsbilder av Frits Thaulow og Gerhard Munthe.

Gunnar Heiberg får sitt stykke Tante Ulrikke antatt på Den Nationale Scene i Bergen. Han vil sette det i scene selv. Frits Thaulow har lovet å male dekorasjoner.

Gunnar Heiberg blir ansatt som artistisk leder ved Den Nationale Scene i Bergen. Byen har nå 30- 40 000 innbyggere Snart reiser teatret til Trondhjem med hele sitt repertoar, og Heiberg blir med for å lære faget. Teatret har 5-6 kvinnelige og 8-10 mannlige skuespillere, og han skal komme til å gifte seg med primadonnaen blant dem, Didi Tollefsen. Han skal også komme til å bli god venn med personer fra Amalies gamle krets i Bergen, blant annet Jørgen Brunchhorst, Jørgen Sandberg og Klaus Hansen. Han kommer til å bli i byen i fire år.

Gunnar Heiberg skriver et kjærlig og trist brev til sin far i Kristiania, som er alvorlig syk. Han skriver om hvordan de to har helt forskjellig livsholdning, og ber om unnskyldning for at han til tider har virket så hard. De to har hatt vanskelig for å snakke ut med hverandre, men han skriver at han vet at faren har måttet forsake mye av sine egne interesser til fordel for familien. Og han lover at han ikke skal ha skam av ham.

Gunnar Heiberg gifter seg med skuespilleren Didi Tollefsen i Bergen. Hun kommer fra en svært fattig bakgrunn, og har ikke fått noen utdannelse, men er et naturtalent som skuespiller. Hun utvikler også etter hvert et alkoholproblem. Det har hun arvet fra sin far.

Nils Collett Vogt fra Kristiania er blitt 23 år gammel og får med venners hjelp fått utgitt en diktsamling i København. Den vekker en del oppmerksomhet for tiden. Han skal siden komme til å skrive en erindringsbok der han tenker tilbake til denne tiden i den danske hovedstaden, og møter han har hatt med blant annet Amalie Skram, som for øyeblikket er svært opptatt av ham.

Gunnar Heiberg sier i protest opp sin stilling ved Den nationale Scene i Bergen etter at teaterets direksjon har nektet ham å sette opp Bjørnsons skuespill Kongen. Det er dette skuespillet Amalie Skram i sin tid brukte om anledning til å komme i kontakt med og siden bli kjent med Bjørnson.

Gunnar Heiberg og hans kone Didi Heiberg er på besøk hos Amalie og Erik Skram i København. Didi har store alkoholproblemer. Både Gunnar og vennene er bekymret for henne. Amalie vil gjerne at de skal få treffe hennes venn Herman Bang, som alltid følger forfatterskapet hennes med interesse og velvilje - også offentlig, nå sist i tidsskriftet Peer Gynt. Det setter hun stor pris på. I brevet hun skriver til ham i dag, forklarer hun ham om hvordan hun selv er klar over sin egen heftighet og steilhet. Hun tror bare ikke hun kan gjøre noe med det.

Christian og Oda Krohg maler i fellesskap bildet Gunnar Heiberg leser «Kong Midas» i atelieret i nedre Slottsgade 3. På bildet sitter Gunnar Heiberg i mellomgrunnen og leser.

I bakgrunnen sees skuespillerne Ludvig Bergh og Olaf Hansson, og mellom dem antakelig Milly Ihlen (Bergh).

Sittende på chaiselongen på motsatt side sitter kanskje Amalie Skram. Det er tydelig at selskapets gjester både røyker og drikker.

I dag sitter en av Amalie Skrams (for ettertiden ukjente) beundrere, som antakelig er lege, og skriver brev til henne.Han er nettopp blitt malt av Erik Werenskiold. Og han er svært betatt av Amalie, som han tydeligvis kjenner både gjennom brevveksling og virkelige møter. Han kjenner tydeligvis også Gunnar Heiberg og hans kone Didi, og rapporterer fra kulturstriden som pågår i Norge.

Beundreren skriver:

”Kjære Frue!

Gunnar Heiberg har suksess med premieren på stykket Kong Midas på Den kongelige Theater i København. Stykket blir oppfattet som et angrep på Bjørnsons sannhetsforkynnelse" og vakte strid i Norge, hvor det ble forkastet av Christiania Theater, i manges øyne av respekt for Bjørnson. Det førte til pipekonsert i teateret: Ned med det Bjørnsonske regimente! Opp med Kong Midas!"

Hans Jæger, Oda og Christian Krohg, Jappe Nilsen og Edvard Munch sitter på Grand Café i Kristiania. Jæger og Munch sitter i det innerste hjørnet, Christian, Oda og Jappe lenger borte ved inngangen.

Jæger får vite av Munch at Jappe frykter Jægers nærvær. Det har vært revolverdrama i Åsgårdstrand. Jappe har villet skyte seg, og Oda har måttet søke tilflukt hos Munch. De to er bare venner.

Christian Krohg er knust, for Oda har innledet et intimt forhold til Gunnar Heiberg, og også til Jappe.

Knut Hamsun bor i Bredgade i København og er intenst opptatt med å skrive ferdig sin roman Mysterier. Han har sluttet å gå ut -- han besøker ikke engang Erik og Amalie Skram, sine gode venner.

Hamsun er overbevist om at han vil bli levende slaktet for denne boken. Han har truffet Erik og Amalie Skram på gaten, Amalie var  kjølig mot ham, for han har kritisert henne i forbindelse med det han kaller "altså-litteraturen"; forfattere som karakteriserer sine personer med ett enkelt kjennetegn for eksempel at de år rundt og sier "altså" i annenhver setning.

Stanislaw Przbyszewski publiserer sin første roman, den satanistiske Totenmesse (messe over de døde). Han skal siden komme til å skrive en rekke romaner, dikt og skuespill som er inspirert av hans elskede Dagny Juel. Han gir Dagny tilnavnet Ducha. "Duch" er det polske ordet for sjel.

Christian og Oda Krohg er ankommet Berlin. Christian skriver brev til Vilhelm Dybwad om hvordan de rangler sammen med Drachmann, Gunnar Heiberg, Strindberg og alle de andre, og at de har brukt forferdelig mye penger. Men nå skal det være slutt. De har fått leid et atelier med elektrisk lys i Potsdamerstrasse.

Denne våren gjenopptar Oda sitt forhold til Gunnar Heiberg, etter at de to har kommet litt bort fra hverandre de par siste årene. For Christian er dette en nesten uopprettelig katastrofe.

Edvard Munch har en dårlig dagen derpå etter alt oppstyret blant kunstnervennene på kneipen Zum schwarzen Ferkel i går kveld. Holger Drachmann er tilbake i byen, og han må nok ta noe av skylden for bråket. Det var mange lett antennelige lunter til stede, og Drachmann visst å tenne dem slik at kvelden endte med at de fleste tok sine sårede kunstnerpersonligheter  med seg og gikk.

Bjørnstjerne Bjørnson svarer på Amalies blyantskrevne og opprevede brev. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene hennes, for hun har ikke sendt dem til ham. Han leser det han kan av norsk, dansk og svensk litteratur, og dersom han skal bli nødt til å kjøpe de utenlandske bøkene, orker han ikke mer, erklærer han. Men han har lest Agnete, og han mener bestemt at hovedpersonen ikke er i stand til å elske snobben i stykket. Derimot vet han ikke hva han skal mene om tyveriet som Agnete utfører i stykket. Hva mener Amalie selv om det? Han vil gjerne tvile.

Christian Krohg skriver en lang artikkel om kunstnermiljøet på Café Bauer i Berlin, der han jevnlig har oppholdt seg på dagtid, i Verdens Gang. I anledning av at Drachmann er kommet tilbake til Berlin samtidig med at Strindberg akter å reise til Munchen, blir det laget en fest for de to på Ferkelen, kunstnernes samlingssted om kvelden. Det utvikler seg imidlertid snart misstemning og uvennskap, og resultatet blir brudd mellom ekteparet Krohg og Strindberg.

Gunnar Heiberg utgir stykket Balkonen. I tre poetiske bilder presenteres en hyllest til kjærlighetsdriften som naturmakt, men også en skremmende fremstilling av erotisk egosentrisitet.

Skuespillet bryter med Ibsen-tradisjonen i sin stilisering og forenkling; personene er medier for krefter, uten individualisering. Den kvinnelige hovedperson Julies vandring fra mann til mann utløser Christen Collins forbitrelse, og Balkonen – forfaldskunst" – blir utgangspunktet for denne Bjørnson-elevens voldsomme angrep på tidens kunst, striden mellom kunst og moral.

Edvard Munch får pulisert den første boka som seg selv, skrevet av vennen, polske Stanislaw Przybyszewski.

Dette året oppholder Edvard seg i Berlin. Hans maleri Kvinnen i tre stadier blir utstilt for første gang i Stockholm, det har foreløpig t tittelen Sfinx, og er ledsaget av et sitat fra Gunnar Heibergs drama Balkonen: Alle de andre er én. Kun du er tusen.»Tittelen peker på det gåtefulle ved kvinnen, men antyder også det farlige og forførende.

Gunnar Heiberg bor denne våren en tid hos sin mor i Kristiania. Oda Krohg bor rett i nærheten, i Grønnegate 19. Hennes far regjeringsadvokaten var er en munter mann som var mye ute. Moren døde tidlig i 1880-årene. Mormor har vært russisk fyrstinne. Her vokste alle Lassonsøstrene opp, i de sammenhengene, løvtunge hagene i villaene i Homanssbyen. Fedrene deres er gjerne jurister.

Gunnar og Didi Heiberg blir lovformelig skilt, etter å ha levd fra hverandre i mange år. Didi har store personlige problemer, blant annet med alkohol. Hun lever et forkomment liv. Og hun blir aldri ferdig med Gunnar.

Gunnar Heiberg reiser utpå våren til Kongsberg for å skrive og få fred for pengeinnkrevere. Han tar inn på Grand hotell og skriver hjerteskjærende brev til sin venn Peter Nansen og ber ham hjelpe ekskonen Didi med teaterengasjement og penger så hun ikke skal komme hit opp hvor han er og forstyrre ham.

Christian Krohg maler under et kort opphold i Kristiania et bilde av Oda, hennes datter Sascha Engelhart og Gunnar Heiberg som sitter rundt hagebordet i hagen til Odas fars hus i Grønnegade 10.

Siden reiser Krohg til Lofoten. Han maler, og skriver reisebrev hjem til Verdens Gang.

Oda Krohg flytter til Paris med Gunnar Heiberg. Odas sønn med Christian Krohg, Per, som nå er åtte år gammel, bor sammen med dem. Per har for det meste kunstnere som omgangskrets. Han er et følsomr barn med sterkt fantasiliv.

Gunnar Heiberg blir Verdens Gangs korrespondent i Paris. Det skal han forbli i fem år. Den første teateranmeldelsen han skriver i denne rollen er av Lugné Poë oppførelse av Bjørnsons Over Ævne-stykker. Til tross for Heibergs motstand mot Bjørnson er den svært rosende, særlig når det gjelder prestescenene i stykket.

Bjørnstjerne Bjørnson skriver en glødende artikkel til fordel for Dreyfus i Dreyfus-saken i Verdens Gang.

Gunnar Heiberg skal også komme til å engasjere seg glødende i denne saken, på samme side som Bjørnson, for Dreyfus, for Zola, og mot militarisme og jødehat. Heiberg ser dette mer og mer som en prinsippiell strid mellom samfunnet og individene.

Edvard Munch tilbringer vinteren og våren i Berlin og Paris.Tulla Larsen har reist i forveien til Berlin, og derfra sender hun ham kjærlige brev som han svarer på så vakkert han kan.

Han tenker på det vakre ansiktet hennes, og det skjønne håret, skriver han. Men han vil ikke at hun skal tro på en for sterk kjærlighet.

Munch returnerer til Norge i juni, og kjøper hus i Åsgårdstrand. Etter noen dager i Berlin og Dresden reiser de to sammen til Paris.

Christian Krohg er i dårlig forfatning. Han har store alkoholprobemer. Han legger seg inn på Tandem, et hjem for alkoholikere i Ringsaker i Hedmark.

ErikWerenskiold skriver i et brev at Christian Krohg er i nokså dårlig forfatning etter at Oda Krohg har reist tilbake til Paris. Han drikker tett og har bronkitt, han er så andpusten at det er fælt å se, skriver han.

Christian får det slik hver gang Oda reiser bort med Gunnar Heiberg. Da blir han ulykkelig og gir seg helt over, kan Werenskiold fortelle.

Gunnar Heiberg, som har stor sans for skulptur, skriver en rekke artikler til Auguste Rodins sekstiårsdag, fulle av forståelse og beundring. Han tror Rodin er det største billedhugger som har levd, skriver han.

Oda Krohg bryter med Gunnar Heiberg. Denne høsten flytter hun sammen med Christian til Paris om høsten.

Gunnar Heiberg reiser fra Kristiania til Paris igjen tidlig på våren. Avreisen skjer uventet. Han har nettopp sett Peer Gynt på Nationaltheatret, og nettopp skrevet en artikkel om forestillingen, det er tydelig at meningen er å skrive en artikkel til, men så ser det ut til at han har fått beskjed om at det er lurt å komme tilbake til Paris. Når han ankommer, blir det tydelig at Oda Krohg har mye kontakt med norske dr. Bjarne Eide, som også er Heibergs venn. På festen for Georg Brandes i forbindelse med hans 60 års jubileum er det Oda som har jubilanten til bords.

Tulla Larsen reiser i slutten av måneden til Paris sammen med sine venner Sigurd Bødtker og hans kone, og den 24-årige maleren Arne Kavli.

Bødtker har skrvet til Gunnar Heiberg som bor i Paris, og bedt ham finne et losji til dem. Han advarer Heiberg om at ting er nokså kompliserte med Tulla, og at helst bør hun bare mores.

Gunnar Heiberg har tilbrakt sommeren med å skrive ferdig stykket Kjærlighedens tragedie på tre uker. Han har det fremdeles elendig etter bruddet med Oda Krohg, men han klarer å skrive. Det skal likevel gå et helt år før stykket er ferdig. Til sin forlegger Peter Nansen skriver han at aldri har noe tatt ham som dette stykket. Noen ganger føler han seg redd og noen ganger modig. Og han vet ikke hva som er verst.

Gunnar Heiberg tar opp det erotiske temaet i skuespillet Kjærlighedens tragedie, som egentlig skulle hete Kjærlighedens hjemsøgelse". For den kvinnelige hovedpersonen Karen er kjærligheten hevet over hverdagen; den er en voldsom naturdrift, og hun føler seg sveket av ektemannen som opplever kjærligheten mer som en livgivende impuls i arbeidet; uten barn, uten yrke krever hun at kjærligheten skal være en evig beruselse. Hennes drøm tåler ikke møtet med virkeligheten, og hun tar sitt eget liv.

Gunnar Heiberg begynner arbeide med å iscenesette sitt stykke Kjærlighetens tragedie på Nationaltheatret.

Edvard Munch skriver i et brev til Ludvig Ravensberg at han har skrevet en komedie som heter Den frie kjærligheds by.

Komendien handler om en sanger som oppdager at den frie kjærligheten er en umulighet, siden den raskt går over til behovet for å eie.

Hovedpersonene i stykket er foruten sangeren selv (en lett forkledt Munch) Tulla Larsen, Gunnar Heiberg og Sigurd Bødtker.