Frits Thaulow har vært på besøk hos Amalie Müller. Hun syns han oppfører seg som et ulykkelig forelsket menneske.

Amalie Müller har nettopp hatt Frits Thaulow på besøk. Han oppførte seg som et ulykkelig forelsket menneske, og sa at neste gang han kom til København, ville han få folk til å tro at Amalie og han var forelsket i hverandre, skriver hun til elskede Erik Skram.

Amalie legger imidlertid ikke så stor vekt på det han sier. Hun syns han har en ubehagelig tendens til å få folk til å fortelle intime ting om seg selv; han har en spesiell teknikk med å late som om han vet mer enn han vet om en person, og så får han tak i enda mer. Etterpå sitter han oppe hos henne og klukker og ler over dem han har narret og det han har funnet ut, skriver hun.

Det bekymrer henne dypt at hun nå er gjenstand for folkesnakk. Og det Erik har fortalt om de obskøne skribleriene på Rovsings skjorte, og om Gunnar Heibergs lån av fem kroner for å besøke en hore, ryster henne til margen. Hun syns det er så motbydelig, man kikker inn i en fæl, uren verden som skulle hatt Jehovas syndflod over seg for å skylles bort fra den stakkars kloden. Det er umulig for henne å finne ordene for eller klare ut for seg selv hva hun føler på dette punktet. Ved slike anledninger har hun bare lyst til å legge seg ned og dø, skriver hun. Hun blir liggende søvnløs og tenke på det.

Samtidig er hun redd for at hennes reaksjon skal komme mellom henne og Erik i deres kjærlighet.