Stanislaw Przsybyzsewski skriver et nedsettende brev om Oda Krohg

Stanislaw Przybszewski skriver i et brev til sin tsjekkiske forlegger om Hans Jægers roman Fra Kristiania-Bohêmen om den store rollen Oda Krohg har i norsk litteratur. Hun har ødelagt fem gifte menn, kan han fortelle, og fem gifte menn har skrevet romaner og noveller om henne.

Julia i Gunnar Heibergs Balkonen er henne, mener han. Og Munch har malt henne som griff, med kolossalt overdrevne trekk.

Stanislaw (Stach, eller Stacju) mener at kun to veier står åpne ned til de dypeste lagene i sinnet hvor mennesket kan kommunisere med Det Absolutte; Det Egentlige: vanviddet, de patologiske sinnstilstander -- og kjønnslivet, den seksuelle lysten og smerten.

Han ser mannen og kvinnen som motsetninger som alltid er i krig med hverandre. De tenker forskjellig, føler forskjellig, og de kan aldri forstå hverandre, så når dette tilsynelatende skjer, må den ene eller den andre blitt voldtatt eller overmannet.

Mannen er seksuelt overlegen på grunn av sin uendelige sult, men han taper sitt herredømme til kvinnen fordi han alltid må gjøre kur til henne og krype for henne, skriver Stachu. Om han da ikke foretrekker å gjøre kvinnen til en apatisk og villig objekt for sin lidenskap, og slik gjøre slutt på striden.

Men striden må opprettholdes, for den lidende sjel er livets, og dermed også kunstens, eneste sannhet. Den glade, jublende sjelen er en monstrøsitet, et firkantet hjul.

Sjelen er mørk, fordi den er følelse og avgrunn, sammenbruddets og skaperkraftens endeløse smerte.

Han tillegger kvinnen store krefter, og oppfatter henne som en androgyn gud som en gang igjen skal komme til å avsløre den over-intellektualiserte mannen, for det han er. Hun er den svarte guden, den fødte horen, som er likegyldig til om hun prostituerer seg eller ikke, fysisk eller moralsk. Men hun er også den gode guden, selv om denne er bare et ideal som kanskje en dag vil stige opp fra kongeriket i mannens drømmer og bli til virkelighet.