Erik Skram innrømmer at hovepersonen i hans to romaner i virkeligheten er ham selv. Mens J. P. Jacobsen har brukt Edvard Brandes som modell.

Erik Skram skriver til Amalie Müller at helten i de to romanene han har skrevet, er ham selv. Det er umulig for ham å lyve i kunsten, skriver han.

Han kan også fortelle at Stig Høeg i J. P. Jacobsens roman Marie Grubbe er Edvard Brandes. Selv kjente han da denne romanen ble skrevet Jacobsen kun fra da gikk på skole sammen som sekstenåringer.

Han er lei seg for at Amalie har reagert så voldsomt på det han i sitt brev for noen dager siden har skrevet om Gunnar Heibergs horebesøk, og han er dessuten selv opprørt over det folk sladrer om hans eget Don Juaneri. Hun må love at hun må tro på hans karakters ærlige beskaffenhet, ellers sørger hun for at de friske saftene forsvinner fra deres kjærlighet, og det er jo de som skal holde kjærligheten evig ung, skriver han.

Han minner henne på den gangen de to gikk sammen til fossen ved Aulestad hos Bjørnstjerne Bjørnson og snakket sammen etter at de hadde sittet så lenge sammen hele dagen på hotellet. Denne samtalen var for Erik et bevis på Amalies usigelige godhet.