Christian Krohg skriver om bohemkafeen Zum schwarzen Ferkel i Berlin i Verdens Gang

Christian Krohg skriver en lang artikkel om kunstnermiljøet på Café Bauer i Berlin, der han jevnlig har oppholdt seg på dagtid, i Verdens Gang. I anledning av at Drachmann er kommet tilbake til Berlin samtidig med at Strindberg akter å reise til Munchen, blir det laget en fest for de to på Ferkelen, kunstnernes samlingssted om kvelden. Det utvikler seg imidlertid snart misstemning og uvennskap, og resultatet blir brudd mellom ekteparet Krohg og Strindberg.

Også Edvard Munch og Christian Krohg ryker uklar på kafeen: Etter en irettesettelse fra Krohg, kaller Munch ham et avskyelig sjargongmenneske, tar sin hatt og går.

Andre kunstnere som frekventerer denne kafeen på hjørnet av Unter den Linden og Friedrichstrasse, er Gunnar Heiberg Vilhelm Krag Edvard Munch, Lars Utne, Holger Drachmann og Adolph Paul.

På kneipen går diskusjonen høyt om den allerede døende naturalismen, og behovet for en ny, subjektiv kunst som kan gripe bevissthetstilstander som polakken Stanislaw Przsybyzsewski kaller «den nakne sjelen». Han mener at det beste stedet å få øye på den nakne sjelen er i Edvard Munchs kunst. I måten han bruker farge og linjer på for å få frem skjulte krefter, drømmer og emosjoner. Stachu, som han kalles, hevder også individets absolutte rett til å uttrykk seg fritt, med det resultat at hans estetikk i utpreget grad er egosentrert. Kunstnere kjenner ingen lover, hevder han. Han er også svært opptatt av den enorme, blinde kraften som ligger i seksualiteten. Seksualiteten er nødvendig for artens overlevelse, men det er også den som stikker kjepper i hjulene for individets illusjon om frihet. I sitt prosadikt Totenmässe åpner han slik: I begynnelsen var sex.» Her benytter han et bibelsk språk og religiøse bilder for å tjene den nye guden, libido.

Seksualiteten er en demon. Den sprer evig ulykke rundt seg. den er mektig som Mørkets prins. I den hender er menneskene hjelpeløse søvngjengere.

Det er hit Dagny Juel kommer. Til denne gjengen av selvhevdende, høyrøstede, seksuelt lett antennelige, men militant antifeministiske mannlige kunstnere. Kvinner er i utgangspunktet ikke velkomne i denne kretsen. Men det er annerledes med Dagny. Hun er sjarmerende, vittig, velutdannet. Når hun danser, beveger hun seg med en helt spesiell, eterisk ynde. Hun er høy, slank, og korsettet fremhever den smale midjen hennes. Det er noe kongelig over henne. nakken er lang, det rødblonde håret er krøllete, øynene er blå. Profilen hennes er som på et maleri av Botticelli. Munnen er smal og sensuell. Hun likner en stolt, svaiende blomst, påpeker noen. Hendene hennes er nervøse og aristokratiske, hvite. Tennene hennes er også svært hvite. Hun er som en madonna som driver menn til vanvidd med smilet sitt. Hun er tilhenger av fri kjærlighet, med det resultat at gamle venner blir rivaler, og hysteriske menn setter stempler henne som demonisk og vampyr-aktig.

Strindberg, som er engstelig for at kvinnenes frigjøring vil betyr hans egen ufrihet, at den skal komme til å gjøre ham til en slave, kaller henne Aspasia, etter den kjente greske kurtisanen, kjent for sine litterære og filosofiske ambisjoner.Han mener det vil være best å få henne arrestert og sendt tilbake til Norge. Han er dobbelt så gammel som henne, og det sies at hun har fortalt ham at han er for gammel for henne, og at hun har gjort narr av hans litt plumpe skikkelse. Det resulterer i at Strindberg skriver til alle om hvor promiskuøs hun er, at hun faktisk i løpet av en måned har hatt menn fra fire forskjellige nasjoner oppå seg.