Gunnar Heiberg flytter inn hos sin mor i Grønnegade i Kristiania, ikke langt fra Oda Krohgs barndomshjem Lassonløkken

Gunnar Heiberg bor denne våren en tid hos sin mor i Kristiania. Oda Krohg bor rett i nærheten, i Grønnegate 19. Hennes far regjeringsadvokaten var er en munter mann som var mye ute. Moren døde tidlig i 1880-årene. Mormor har vært russisk fyrstinne. Her vokste alle Lassonsøstrene opp, i de sammenhengene, løvtunge hagene i villaene i Homanssbyen. Fedrene deres er gjerne jurister.

Dette er et velhavende strøk av byen, og de som har vokst pp her, føler selvsikkerhet, men også frekkhet, som riktignok må kombineres med aktverdighet. På et vis slutter Karl Johan i bunnen av Grønnegade, blir det sagt.

Nils Collett Vogt er blant ungdommene på 17-18 år som i sin tid hver eneste kveld møtte opp på løkken nederst i denne gaten, som er fylt av hvite syriner om våren, og som har et fint tilsig av unge døtre fra villaene i Homanssbyen. De var unge, vakre og livsmodige, myke i gangen, litt musikalsk sigende i knærne, som om de ubevist hilset en ukjent mann eller makt som aldri kom til dem, kommer han siden til å skrive. Og fordi denne mannen eller makten aldri kom, spredte de ikke bare glede i sinnene, men også smerte, fortvilelse og dyptgående ulykkesfølelse, men aldri likegyldighet. Alltid styrke.

Oda er den eldste av dem. Siden faren døde har hun bodd her. Og på hjørnet av Grønnegade og Hegdehougsveien bor altså Gunnar Heibergs mor. Veien er ikke lang mellom de to gatene.

Didi Heiberg, Gunnars kone, bor for tiden i København, og Gunnar gjør det han kan for at hun skal bli boende der.

Om høsten kommer Didi likevel tilbake til Kristiania. Da settes Heibergs Det store Lod opp på Karl Johanstheatret. Det er helt annerledes enn noe annet han har skrevet, og befatter seg mye med sosiale spørsmål, slik han gjorde i stykket Tante Ulrikke.