Amalie Skram skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Nå vil hun virkelig ta bladet fra munnen.

Amalie skriver til Bjørnstjerne Bjørnson. Hun er veldig oppbrakt. Og hun er klar over at hun nå risikerer at han tar vennskapet sitt vekk fra henne igjen. Men nå vil hun også tale ut, slik han har gjort det i sitt siste brev. Han må ikke tro at det bare er han som bærer nag! Grunnen til at hun ikke har sendt ham Hellemyrsfolket-bøkene, er at hun var sint på ham den gangen de kom ut. Men likevel trodde hun at han på en eller annen måte at han hadde fått tak i dem. Han skriver at han ikke orker å kjøpe andre enn de utenlandske bøkene. Men tror han at hun orker, kanskje? Og likevel har hun kjøpt og betalt i dyre dommer alle hans bøker. De av bøkene hans som hun har skrevet begeistrede lovsanger over, har hun alle måttet kjøpe selv, han har aldri sendt henne en eneste bok. Nå skal hun sende ham bøkene om Hellemyrsfolket. Men da må han love at han leser dem. Åpningskapitlene i S.G. Myre, som er det tredje og største bindet, er varme og stramme, og kanskje han vil legge boken fra seg med vemmelse. Men han skal ta den opp igjen og tvinge seg til å lese den. Og hvis han ikke der ser denne «evnen til å leve andres liv» og føle den barmhjertige kjærligheten som boken er skrevet med, så må hun si pass.

Og når det gjelder Agnete i stykket hun har skrevet, og hennes evne til elske en snobb, så kan ikke Amalie fatte at han kan være så dum. Er han helt uten verdenserfaring? Vet han ikke engang at kjæglighetens begynnelse og slutt er noe som ingen kan utforske? Amalie og Bjørnstjerne vet riktignok at snobben Berg i stykket ikke var noe for henne. Men Agnete selv, stakkar! Hun vet det ikke. Hva er det som får et menneske til å forelske seg i et annet? Han får svare henne hvis han kan! Hun kan det ikke. Men hun vet at mange ganger kan det være noe så enkelt som et enkelt blikk, en liten søt nakkekrølle på en brun og kjekk mannshals som tenner kjærlighetens flamme og trollbinder lenge. Dessuten syns hun ikke at Berg i stykket er noen snobb tvert imot. Hun liker Berg. Hun syns han har rett. Fra sitt standpunkt har han rett. Og ut over sitt eget standpunkt kan ikke noe menneske nå. Forresten er hele Agnete skrevet over denne lesten: Betro deg aldri til et annet menneske, for et menneske kan ikke forstå et annet menneske.

Bjørnsons påstand om at hun eksperimenterer for mye er bare tull. Hun har kjent Agnete, og fordi det var noe hos henne som hun holdt av, og fordi hun holdt så mye av Amalie at hun klaget sin nød til henne, derfor har hun kunnet skrive Agnete. I det hele tatt syns Amalie at Bjørnson noe ganger snakker å gammeldags. Han sier at han vet at kvinner av Agnetes type ikke stjeler. Men Agnete er ikke en kvinne av noe som helst slags. Hun er seg selv, og Amalie har truffet henne, lært henne å kjenne, det er alt. Det der med at man tar den og den slags kvinner og tildeler dem den og den slags egenskaper - fy for satan!

Og ja; Amalie følte godt da hun leste Bjørnsons Det flager i Byen og paa Havnen at han hadde tenkt på henne ved den kvinneskikkelsen Tora. Selv om hun slett ikke var Amalie. Men noe av henne var det i henne, og hun syns bildet er uendelig deilig gjort.

Og så kommer hun til det viktigste hun vil si sin venn Bjørnson: den gangen da hun sendte han sin første roman Constance Ring, og har skrev tilbake og skjente på henne, ja skjente på hennes mann og hennes forlegger også, og skrev at han ikke hadde lest boken, og heller ikke tenkte å lese den, så ble hun først ikke sint, bare trist. For henne var han fortsatt en som ikke kunne og ikke ville noe annet enn det sanne, det gode og det rette. Dersom han den gangen hadde bedt henne om å begå jordens største forbrytelsem så hadde hun gjort det. Kan han huske den gangen da han sa at hun ikke skulle ha kontakt med Alexander Kielland mer? Hun gjorde som han sa. Men litt etter litt ble hun mistenksom i forhold til det han hadde sagt om Constance Ring. For henne var utgivelsen av den boken en så uhyre stor og viktig begivenhet den gangen, og han var hennes beste, eneste og ubetinget skyhøye venn. Og så hadde han ikke annet enn skjenn til henne. Det ga henne en knekk for livet. Og dessuten vil hun si at det var temmelig kortsynt av ham at han ikke i de første arbeidene hennes se at hun dugde, selv om selv om det var ting som frastødte ham i dem. Og det han skriver om at hun har begått simpelt forræderi mot ham ved å støtte Gunnar Heibergs Kong Midas, som er et nidportrett av ham, skjønner hun ingenting av. Lenge før det stykket kom ut, hadde Bjørson frabedt seg å være sammen med henne. Så der husker han nok feil. Og hanskeagitasjonen hans har i høy grad vært henne imot. Og det har hun også sagt, så dersom han har hørt noe om det, så kan hun forstå hans uvilje. Dersom den hadde kommet den gangen da hun skrev om Over Ævne, for eksempel, da hadde hn vært hans begeistrede og svorne tilhenger. Men etter at hun ble gift med Skram, er hun blitt en annet menneske. Og han har ikke rett i dette. I hvert fall har han tatt det på feil måte. Å, bare hun kunne snakke med ham! Nå etter at han har skrevet disse søte, elskelige brevene til henne, er han litt etter litt blitt den samme for henne. Hun elsker og høyakter ham. Han må i alle fall hilse Karoline. Hun er søtere enn ham, og Amalies søster i ånden. Dessuen må han hilse Dagny. Hun er deilig. Amalie undertegner brevet: «din beundrende ven Amalie Skram».