Gunnar Heiberg er i Paris og har en kort affære med den danske forfatteren Agnes Henningsen, som er på besøk i byen sammen med Bokken Lasson. Siden skal hun komme til å skrive nokså bramfritt om affæren i erindringsboken Kærlighedssynder. Etter dette møtet reiser Heiberg på landet, og han får endelig skrevet ferdig sitt stykke Kjærlighetens tragedie. Om sommeren reiser han hjem med stykket. Han stopper kort i København, men har så stor gjeld til folk i byen at han ikke våger å gjøre seg synlig. Han er dessuten i ferd med å miste kontakten med det litterære liv i København, og det kompliserer også saken at Georg Brandes er blitt nokså kjølig mot ham etter affæren hans med Agnes Henningsen. Heiberg har sendt stykket til Agnes, og hun leser det umiddelbart og skriver sitt inntrykk tilbake til ham. Hun er begeistret for første akt, men hun syns ikke den høytidelige tonen i de andre aktene passer ham, hun gir en rekke forslag til rettelser og forbedringer. Brevet hennes gjør voldsomt inntrykk på Heiberg. Hun, som han i noen øyeblikk har vært dypt forelsket i og følt seg så ett med, forstår ikke stykket hans om kjærligheten. Det er jo nettopp det tragiske skjæret i de siste aktene som er storheten i stykket, mener han. Etter dette forandrer hele hans forhold til henne seg. Stykket handler om hvor forskjellig mannens og kvinnens kjærlighet kan være, alt han har opplevd på denne fronten de siste ti årene samler seg i dette stykket. Det har mye i seg av Ibsens Naar vi døde vågner, og dets kjærlighetspar Rubek og Irene, kunstner og modell, som gjorde voldsomt inntrykk på Heiberg da han så det i sin tid, fordi det så minnet ham om sitt eget forhold til konen Didi, men også om forholdet til Oda Krohg. Han forsøker å vise at to mennesker nok kan elske hverandre - men ikke til samme tid, og i dette ligger tragedien. Han forstår når hva Oda må ha følte da han reiste fra ham; Karen i stykket er klart modellert etter Oda. Karen er en kvinne som elsker sin mann så sterkt at hun føler de er like dypt inne i hverandre i sjel som i legeme. De er ett, enten de er alene eller sammen. Og når hun har opplevd en slik kjærlighet, kan hun ikke lenger så seg til ro med hyggelig og harmonisk samvær. Når Heiberg diskuterer det med Agnes Henningsen, sier hun at hun ikke kan forstå en kvinne som er sjalu på sin manns dikterkraft. Da svarer Heiberg at en slik kvinne har han levd sammen med i flere år. Det er Oda han mener. Men stykket handler også om sorger over at diktningene ikke er som virkeligheten. Både Karen og stykkets dikter, som også elsker henne, og som har sterke trekk av Heiberg selv, ender med å ta sine egne liv.
Skavlan, E. (1950). Gunnar Heiberg. Oslo, Aschehoug.s. 346 http://www.nb.no/nbsok/nb/0fb379584ccb60d9702dd5962696de58.nbdigital?lang=no#297