Gunnar Heiberg rømmer til Kongsberg for å skrive og få fred for pengeinnkrevere

Gunnar Heiberg reiser utpå våren til Kongsberg for å skrive og få fred for pengeinnkrevere. Han tar inn på Grand hotell og skriver hjerteskjærende brev til sin venn Peter Nansen og ber ham hjelpe ekskonen Didi med teaterengasjement og penger så hun ikke skal komme hit opp hvor han er og forstyrre ham.

Det er best at hun holder seg i Bergen, understreker han. Og til seg selv trygler han også Gyldendal om penger. Han har en stor mengde ideer til ting han vil skrive, forsikrer han, han ramser dem opp alle sammen. Mange av dem henspeiler på samtidens kulturpersonligheter. Han vil for eksempel skrive et stykke der Ibsen, Strindberg og Drachmann alle samtidig påstar at de er den eneste ene, den ensomme ene. Dette smitter, og etter hvert er det hundrevis av jeg-er som går ut i ørkenen for å være den eneste, ensomme ene. De ender med å danne en klubb.

Det er særlig Strindberg stykket skal handle om; hans lengsel, respekt, frykt og hat etter det alminnelige borgerskap. Men Gyldendal etterkommer bare delvis hans bønn om penger. Og av alle stykkene han planlegger, er det kun Folkeraadet som skal komme til å bli virkeliggjort. Han føler hån for den besteborgerligheten og sneversyntheten som han føler han er omgitt av. Det er blant annet dette som hindrer ham fra å kunne være aktuell i stillingen som teatersjef for det nye Nationaltheatret, som skal komme til å åpne i 1899, føler han. Ikke at han ville ha tatt stillingen dersom han hadde blitt tilbudt den.