Edvard Munch angrer oppførselen sin på kneipen Zum schwarzen Ferkel med kunstnervennene i går, og ber om unnskyldning

Edvard Munch har en dårlig dagen derpå etter alt oppstyret blant kunstnervennene på kneipen Zum schwarzen Ferkel i går kveld. Holger Drachmann er tilbake i byen, og han må nok ta noe av skylden for bråket. Det var mange lett antennelige lunter til stede, og Drachmann visst å tenne dem slik at kvelden endte med at de fleste tok sine sårede kunstnerpersonligheter  med seg og gikk.

Stemningen burde i utgangspunktet være god: August Strindberg gikk og ventet på en større pengesum, tusen mark, og han hadde med gitaren sin, som han klimpret på. Drachmann holdt tale for Strindberg, som svarte på samme vis. Så ville Strindberg spille og synge "å gubben sa til gumman nu säljer jag min diddeludelei". Men han fikk bare tak på halve strofen, så var det slutt. Han skyldte på at de andre forstyrret ham med prat, til tross for at det var han selv som pratet mest.

Så tilbød Oda Krohg seg å synge til Strindbergs akkompagnement, og det gikk han med på. Men hun stemte om til vanlig gitarstemming, mens Strindberg på sin side ville ha gitaren stemt til d-moll, og dermed ble de to sittende og småkrangle om gitarstemmingen til stemningen sank og ingen av dem hadde lyst til å synge mer.

Edvard Munch selv satt og sa den ene uforskammetheten etter den andre til Adolf Paul, slik at det også her oppsto krangel. Årsaken, mener Paul siden når han krivere episoden ned i sin dagbok, var vel egentlig at Christian Krohg behandlet Munch overlegent, og det kunne Munch ikke fordra. Dessuten hadde Krohg et hemmelig agg til Gunnar Heiberg, som Munch bor sammen med. Mens siden Munch var feig, skriver Adolf Paul siden, lot han i stedet frustrasjonen sin gå ut over Paul, og det tålte Paul såpass dårlig at han truet med bank. Gunnar Heiberg og August Strindberg, derimot, levde i en slags væpnet fred med hverandre akkura da.

Men så steg Drachmann opp igjen, han hadde kommet i stemning nå, så han deklamerte et par numre, og holdt et par taler. Det irriterte ham at stemningen hos de andre var anspent og flau, til tross for at alle hele tiden ble fullere. Dette måtte det bli en slutt på. Han begynte først med det gode: han ville tale mer, Oda fikk lov til å bestemme anledningen, og Strindberg temaet. Strindberg er nemlig forelsket, vil gifte seg, vil reise til München, sa Drachmann. Det var Strindbergs forelskelse i Frida Uhl han siktet til.

Drachmanns tale til Strindberg gikk omtrent slik, noterer Adolf Paul i ettertid i dagboken:

"Når du nå er blitt bankerott med ditt kvinnehat, og nok en gang har falt for skapelses mesterverk, oppfordrer jeg deg til å tømme med meg dette glass for tilværelsens uløselige gåte".

Mens mens han fortsatte talen, kom Drachmann til å såre Munch, som svarte sint. Strindberg tok Munchs parti. Den irriterte stemningen fikk et ikke uventet utløp: Munch forlot lokalet, og Kristianiabohemtrioen Oda, Christian og Gunnar fant det uforståelig at Strindberg hadde tatt Munchs parti, han som hadde oppført seg dårlig mot Drachmann, osv.

Strindberg påstod at han husket hvert eneste ord som Drachmann hadde sagt, og at Munch har god nok grunn til å være fornærmet.

--Så si dem, da, sa Christian Krohg.

--Nei.

-- Kan du ikke si dem, og hvis du husker hvert ord som ble sagt, så skriv dem  ned, da!

--Det kan jeg.

--Kelner! Penn og papir for denne herren!

Strindberg tok penn og papir og kastet dem foraktelig over bordet mot Oda og Christian Krohg. Han traff ikke. Så fikk Oda hysterisk anfall, i følge Paul.

-- Vi behøver ikke tåle at de kaster penn og papir i ansiktet på oss -- nei, det behøver vi ikke, sa hun, mens hun gråt og raste.

Christian strøk henne opp og ned over ryggen.

-- Ro deg ned, Oda. Den saken skal jeg klare selv.

Så trådte Gunnar Heiberg frem som en sekk, først med høyre, så med venstre side. Han tok forsiktig av seg brillene, stappet dem og begge hendene i bukselommene, la sin store mage opp på Strindbergs vest, så stygt på ham og sa:

-- Vil De så gi fru Krohg opprettelse for dette, eller ikke?

-- Jeg står til din tjeneste når du vil, med hvilket våpen du vil og til hvilket tid du vil, men jeg slåss ikke med bondetamper på en kneipe, svarte Strindberg med ettertrykk.

Etter dette, og uten ytterligere bråk, men i opprørt  stemning, forlot Kristianiabohemen lokalet, etter ytterligere uoppfylte krav på unnskyldning.

Drachmann sto langt borte ved vinduet med ryggen mot selskapet og smilte. Han ristet på hodet og forsto ingenting av det hele.

Adolf Paul kommer til å skrive i dagboken om episoden:

"Jag hade haft ganska stort nöje af det frispektakel som alle dessa berömda personligheter bjöd mig på, -- men det är visst att de ögon som Strindberg og fru Krohg gåfvo hvarandra voro ej roliga att se -- där såg hun ej blott Strindberg utan sin man, Hans Jæger m.fl. Alla sina tidigare älskare, hele mankönet hatade hon så innerligt för allt hvad de gjort henne, och hvilket hon endast kunde hämnas på sin man för."

Dette skjedde altså i går kveld. Men i dag går Edvard Munch til Christian Krohg og ber om unnskyldning. Til Oda skriver han et brev med sin unnskyldning. Dette får Adolf Paul til å beskrive ham som en feiging i sine dagboksnotater.

Og August Strindbergs lengsel etter et rolig famlieliv blir ikke mindre etter denne episoden. Han blir enda mer oppsatt på å fri til tyveårige Frida Uhl.