Gunnar Heiberg skriver et notat om hvordan hans kone har sagt at hun vil drepe ham

Gunnar Heiberg skriver på et ark med mange overstrykninger en refleksjon over hvordan han en kveld i Kristiania med spredte stjerner på den mørke himmelen går og tenker på at hans kone Didi har sagt at hun vil drepe ham. Så sa hun farvel og gikk, skriver han.

Det sto noe kaldt fra stemmen hennes, som om den kom fra øde, som om den kom fra is. Han gikk gjennom parken. I to dager har han vært lettet over bruddet og avskjeden. Det var over nå. Hvitheten i kroppen hennes kastet glimt inn i sinnet hans og han kjente harme mot menneskene som ikke hyllet henne, han husket smilet om munnen hennes som ikke tok hensyn til det som menneskene kaller sannhet og løgn, skriver han. Og han lengtet mot henne, men han ble redd da han kjente lengselen.

Han trengte å trekke pusten dypt. Han hever hodet og brystet og ser opp mot de to rekkene av popler som en trang gate tvers over himmelen. Midt i denne gaten står de fire siste stjernene i Karlsvognen. Han tegner dem som fire kryss i teksten.