Gunnar Heibergs stykke Kunstnere har premiere i København. Publikum forstår ingenting av det som skjer på scenen.

Gunnar Heibergs stykke Kunstnere har premiere på Det Kongelige Theater i København. Stykket handler om at kjærligheten og kunsten ikke kan forenes, for begge forlanger alt. Og hovedpersonen i stykket, en forfatter, velger kunsten. Stykket er en total fiasko. Publikum forstår overhodet ingenting.

Gunnar Heibergs venn Helge Rode står ensom blant publikum og slår hendene sammen og forsøker å få til applaus når teppet går ned. Det er nytteløst.

Anmeldelsene er nådeløse. I avisen Dannebrog kan man blant annet lese dette: "Forundrede spurgte de udstrømmende Tilhørere hverandre hva Meningen med Stykket havde været. Det var ingen som havde forstaaet et levende Ord af hvad de to Hovedpersoner havde talt sammen i sidste Akt. Noget verre galimatias og ovenikøbet raat galimatias er neppe i den sidste Menneskealder gaat over Det Kongelige Theaters Scene."

Heller ikke Heibergs venn Edvard Brandes har forstått noe av stykket. I sin anmeldelse i Politiken skriver han at Heiberg har syndet mot alle de jevne regler for dramatisk poesi. Han mener det er noe stort vrøvl at stykkets forfatter Per ikke kan skrive en stor bok og samtidig elske Augusta.

I norske Dagbladet slår Hans Aanrud fast at publikum forlot teatret med et overlegent og kanskje også skadefro smil. Problemet er at alt strander på formen, mener han. Og siden det ikke kan være noen tvil om at Heiberg har evnen til å forme dramatikk, må det stikke noe annet under. Man ser at han forsøker å skrive noe helt nytt. Dersom det var en roman han hadde forsøkt å skrive, ville det kunne blitt oppsiktsvekkende.

Som et resultat av fiaskoen blir planene om å settes det opp på det nye teatret i Tivoli i Kristiania skrinlagt.

Det skal komme til å gå 27 år før stykket blir oppført på Nationaltheatret i Oslo. Da skal det komme til å gjøre stor lykke, og gå 28 ganger.

Heiberg sender stykket hjem til sin mor i Kristiania med påskriften: "Stykket er ikke saa daarligt."