Erik Skram forteller om sitt intense selskapsliv på byen med skandinaviske kunstnere i København

Erik Skram har netopp begynt å lese Marie Luise Heibergs nylig utgitte bok med brevvekslingen mellom hennes svigerforeldre Thomasine og Peter Andreas Heiberg. Han er fullstendig bergatt.

Han kjøper boken i julegave til Amalie Müller, han syns den er bedre enn allverdens romaner, og han syns han leser om Amalie på hver linje i brevene. Og han er forferdet over hvor ynkelig Peter Andreas Heiberg fremstår i brevet der han svarer på Thomasines brev med bønn om skillsmisse. At han kan være så ynkelig overfor sin kone!

Erik syns han lærer enormt mye av disse brevene, han syns slike brev fra virkeligheten er mye bedre enn romaner. Amalie på sin side er ikke fullt så begeistret.

Erik kan fortelle at Frits Thaulow vil snakke til ham om henne. Han har forstått at Erik elsker Amalie, men samtalen kom ikke riktig i gang, for Erik stoppet ham med en mine og en pause da Frits med et uærbødig uttrykk sa noe om Amalie, kan han fortelle. Da ble Frits flau og ba om unnskyldning. - Er du så diskret? spurte han forbauset.

Erik har nettopp truffet Gunnar Heiberg og Rovsing mens han satt og spiste i Rydbergs Kælder, en kunstnerkneipe i Østergade 19. De fortalte leende at de var kommet for å bruke sine siste penger på en måltid østers. Nå var det slutt på pengene, men de trengte øl til å slukke tørsten med.

Erik spanderte på dem, forteller han, og han inviterte dem også til å komme og smake på noe portvin han har stående på kontoret i Morgenbladet.

Han hadde sju flasker, og har invitert sju menn. Da de kom, var han fremdeles ikke ferdig med det han jobbet med, så de måtte starte uten ham i det tilstøtende kontoret.

Da Erik kom inn til dem hadde Frits Thaulow trukket seg tilbake og satt og leste et brev fra Alexandra Lasson i Kristiania. Erik sa ingenting.

Alle i selskapet ble ravende fulle. Gunnar Heiberg satt stille og sa ikke så mye, men drakk tett. Erik kjedet seg.

De andre hadde vært på skogtur tidligere på dagen, de skulle i middag og var kledt i kjole og hvitt, i togkupeen hadde Rovsing sovnet, og de andre hadde benyttet anledningen til å tegne og skrive uanstendige ord på det stivede skjortebrystet hans. Han hadde måtte kjøpe en ny skjorte til middagen, og hadde den overtegnede skjorten med, gjemt i frakken. Den ble nå triumferende vist frem.

Når det ikke var mer å drikke, brøt de opp, selv om Heiberg utbrøt at det var trist at de ikke kunne fortsette hele natten. Erik ville hjem og legge seg, og Heiberg ba om å få låne fem kroner til ene hore. Erik er usikker på om det er riktig å fortelle alt dette til Amalie. Men han skriver det likevel.