Gunnar Heiberg sitter sammen med sin venn Hans Jæger på hybelen i Akersveien Kristiania og diskuterer filosofi og litteratur langt utover natten

Gunnar Heiberg er student i Kristiania og er med og utgir Hans Jægers Kants fornuftskritik og En soirée dansante. Det siste er et dikt skrevet av Heiberg. De to er venner, Jæger er tre år eldre enn Heiberg, men har et langt mer begivenhetsrikt liv bak seg, blant annet som sjømann i mange år.

De to sitter ofte sammen på Heibergs værelse i Akersveien og diskuterer til langt utover natten. Det er først og fremst Jæger som snakker.

Begge har en inderlig trang til å finne mening i tilværelsen, og de deler dessuten en sterkt kjærlighet til sannheten. De kan ikke fordra å si noe som ikke er sant, og de hater løgn hos andre, både den bevisste og den ubevisste løgnen. De har vanskelig for å tro på at noen kan lyve. Og de vil trenge til bunns i de store spørsmålene i tilværelsen, finne en løsning på gåtene.

Hans Jæger mener han har funnet svaret i den spekulative tyske filosofien. Han har hørt professor Monrads forelesninger, og leser Hegel og Kant for seg selv. Han trenger noe å tro, noe som kan erstatte kristendommen, som han har kastet fra seg.

Han bygger sin nye livstro som ateist på det spekulative filosofiske grunnlaget til Kant. Tankegangeni hans bok om Kant er denne:

Hele den ytre verden kjenner vi bare gjennom oss selv, gjennom vår egen forstand. Ingenting er sikkert i seg selv, det er bare slik som det er for vår bevissthet, som vår forstand skaper det for oss.

Menneskene har skapt ikke bare Gud, men også begrepene om tid, rom, liv, død, evighet og udødelighet.

Gjennom lange, subtile tankerekker uttrykt med vidtsvevende spkulasjoner fra Kant og Hegel, uttrykt i et klart, norsk språk, kommer Jæger frem til at det må finnes en verdensfornuft, som er Gud, og som frembringer alle bevisstheter.

Selve livet er jammerlig og elendig, så den største lykke for den enkelte ligger i å drive sin spekulasjon så vidt at han selv blir en del av denne verdensfornuften, altså blir en del av Gud, og slik er med å gjenfrembringe alle bevisstheter, og leve hele den uendelige verdenens liv.

Fortvilelsen over menneskelivets jammerlighet ender altså i en slags nihilistisk optimisme av mystisk tro på spekulasjonens allmakt i denne boken.

Det er altså dette han snakker om langt utover nettene sammen med Gunnar Heiberg. Han griper om det som noe å holde seg til når gudstroen er oppgitt. Det hele fotoner sesg som et slags mystisk, opphøyet svermeri, på en gang klart og fullstendig luftig og ugripelig.

Gunnar Heiberg er kanskje ikke med på absolutt alt som Jæger står for, men troen på fornuften som det eneste og høyeste, det tror han på. Det stemmer med alt det han selv er kommet til, gjennom sine egne våkne netter av tvil og angst, gjennom begeistringen for Georg Brandes og for alt det nye som er i emning.

I sitt lange dikt i Kierkegaards ånd fra novellen In vino veritas, og dypt influert av Wergeland, ender Heiberg opp i en slags mystisk verdensforunuft som man kan tro på.