Amalie Skram er blitt invitert av Peter Nansen til å skrive en tekst til avisen Politikens julenummer. I dag sender hun ham et brev der hun forklarer at hun nok har skrevet en tekst, men at hun nå innser at den nok ikke kan trykkes. Teksten hun har skrevet er nemlig en forbitret og latterliggjørende pamflett om Henrik Ibsen kamuflert som en fabel om en konge som er blitt dyrket som en gud i alle land, men om skriver det rene svada, og som påberoper seg retten til å tale menigsløst, for det gjør jo konger og guder.
Ibsens navns blir ikke nevnt i teksten, men Amalie selv mener selv at budskapet er tydelig nok - og det har hun nok rett i. Hun innrømmer at fabelen hennes er en «høist uuugudelig blasfemi». Etter at Ibsen har slått enn på en mer symbolistisk retning enn han hadde i den realistiske delen av sitt forfatterskap, har Amalie være svært negativ til stykkene hans, og ikke fraholdt seg fra å latterliggjøre den berømte dikteren i brev til forfattervenner.
Fabelen blir ikke trykt.
Bjerkelund, R. (1989). Amalie Skram: dansk borger, norsk forfatter. [Oslo], Aschehoug. s. 54 http://www.nb.no/nbsok/nb/4a83de078290a4a5fcaded571fb58b81.nbdigital?lang=no#5
og
Garton, J. (2012/1213). "Amalie Skram og Henrik Ibsen. En forsømt anledning." Amalie Skram-selskapets årbok.