Amalie skriver til sine venner Achens at en forferdelig ulykke har skjedd. Hun oppdaget det flere dager før de flyttet: manuskriptet til Mennesker var nesten fullført be brent i Classensgade. Det må ha skjedd den dagen hun tømte skatollet sammen med piken, det lå der sammenbundet med en hyssing. Hun utrangerte en masse gamle brev og papirer som hun ikke ville slepe med seg til Ribegade. Det ble en stor haug på gulvet. Piken samlet det opp i sitt forkle og bar det ut i komfyren, hvor det ble brent. Hun måtte gå mange ganger, og det ble så mye aske at hun måtte bære ned spann etter spann. Og så er manuskriptet på en for henne ubegripelig måte kommet med. Amalie har gått rundt på gulvet om natten med tårene strømmende mens hun har vridd hendene og tenkt at nå orker hun ikke mer. Hun som har vært så flittig og er så glad for at hun har kommet så langt. Og hun tør ikke å fortelle det til noen. Peter Nansen må for all del ikke få vite det, på grunn av hennes langvarige sykdom har det jo vært dette langvarige oppholdet i skrivingen. Og han som hadde vært så snill og tålmodig med henne! Men nå har hun grått sjelen ut av seg, og satt seg ned og begynte å skrive alt sammen om igjen etter hukommelsen. Hun skriver mens tårene triller nedover ansiktet på henne.