Dagny Juel har ankommet Berlin, og begynner å frekventere kneipen Zum Schwarzen Ferkel

Dagny Juel har ankommet Berlin, og begynner å vanke i kunstnermijøet i kafeen Zum Schwarzen Ferkel i Berlin. I forkant av ankomsten har hun sendt et portrett av seg selv.

For øyeblikket er det Berlin, ikke Paris, som regnes som den mest progressive og fargerike byen for kunstens bohemer fra hele Europa. I kneipen som Heinrich Heine og T.A. Hoffmann i sin tid frekventerte, på hjørnet av Neue Wilhelmstrasse og Unter den Linden, finner en gruppe livlige skandinaver som befatter seg med avantgarde litteratur, musikk og billedkunst, hverandre. Her drikker de, diskuterer kunsten de skaper, og sine teorier om forholdet mellom kunst og liv. En av dem er August Strindberg, som er i førtiårene. Det er han som har gitt kneipen sitt navn. Han er feiret på grunn av sine naturalistiske dramaer som Fadren og Frøken Julie, som begge handler om spenningene i slekt og seksualitet.

Dagny innleder et tre ukers kjærlighetsforhold til August Strindberg, som er forlovet med Frida Uhl, og har også et nært vennskap med Edvard Munch, som hun antakelig kjenner fra tiden i Kristiania.

Det sies om Dagny at hun kan få hvilken mann hun vil. Hun er hemmelighetsfull og uforutsigbar, med et hemmelig smil og tunge øyelokk. Hun kler seg annerledes enn andre kvinner, lager sin egen mote. De andre kvinnene forstår seg ikke på hennes stil, men er fascinert liekvel. Hun sminker seg, drikker alkohol og røyker. Venninnene hennes syns hun ser ut som en hore, og hennes yngre søster anser henne for å være den personifiserte synd.

Når hun ankommer Berlin, innleder hun en nær relasjon til Edvard Munch, som skal komme til å bli en trofast venn for henne. Han bruker henne som modell for det som skal komme til å bli noen av hans mest berømte malerier, og det er han som introduserer henne for den andre kunstnerne på Zum Schwarzen Ferkel.

Dagny har fantastisk hvite hender, det er noe asketisk og androgynt ved henne, hun drikker imponerende mengder absinth, forteller dristige historier, er vant til å omgås gutter og menn; hun har gått på skole med gutter. Hun røyker sigarett etter sigarett.

Når hun er edru, snakker hun lite, men når hun er full, snakker hun mye. Og det er så mye ånd i blikket hennes, i latteren, i hver bevegelse hun gjør. For den som snakker med henne, er det umulig å ikke bli inspirert, hun trenger bare å legge hånden sin på en manns arm, se på ham -- og så finner han umiddelbart ordene for noe han hjelpeløst har strevd med lenge.

Det er likevel ikke så lett å slappe av i hennes nærhet. Der er som om hun aldri tar av seg kronen. Huden hennes er feilfri, og tennene så hvite at man til å begynne med tror de må være farget. men det er de ikke. Og samtidig får man i samme øyeblikk som man ser henne, en følelse av at hun er dømt til undergang.

Kunstnervennene kaller henne Aspasia etter Perikles' elskerinne, som var kjent for å ha sine egne meninger i samtalene med Sokrates, eller Ducha, som er det polske ordet for sjel.

Fire menn i rommet er forelsket i henne; Munch, Strindberg, Stachu (Stanislaw Przsybyzsewski)  og dr. Carl Ludwig Schleich. Alle er forelsket på hvert sitt vis, men ingen av dem viser det. Aller minst Munch. Han snakker avmålt til henne, og oppfører seg alltid høflig og diskret, selv når han er full.

Polakken Stachu spiller Chopin på pianoet som står opp mot veggen og kan dempes, eller han snakker frenetisk om patologisk erotisme. Strindberg snakker om kjemiske analyser.

Dr. Schleich er en av foregangsmennene innenfor lokalbedøvelse. Han benytter kloroform under operasjonene sine, noe hans medisinse kolleger en svært septiske til. Han driver også utstrakte kjemiske eksperimenter, og hjelpe både Munch og Strindberg med å blande farger til bildene deres.

Munch forsøker å kvitte seg med den fete, oljede glansen som oljefarger gir. Han liker den ikke, og doktoren hjelper ham med å få til den tørre, pulveraktige overflaten som han streber etter. Han maler en ny versjon av Madonna-motivet, som Dagny er modell for. Her eksperimenterer han med den nye teknikken.

Stachu skal siden komme til å bli regnet som en av pionerene innenfor psykologien. Hans teori om "psykisk naturalisme" skal vise seg å ligge nært Freuds teorier om det ubevisste som kommer før tanken og den logiske bevissthet.

Han analyserer Munchs bilder og inspirerer ham i retning av tanken om at det fins en enhet som kan nås, og at bildene hans i blant får frem denne enheten mellom menneske og kosmos. Han forærer Munch boken Spiritismus und Animismus av Alexander Aksakov. Munch leser den i løpet av en natt, og etter dette maler han Madonna på kirkegården, et maleri av en spøkelsesaktig kvinne på kirkegården som minner om stedet der hans egen mor er begravet.

I en avis i Wien blir Dagny beskrevet på denne måten:

"Hun var absolutt ikke vakker, og liekvel var hun forførerisk som få. Lang, mager, smidig, men en mørk panne og lyse øyne under halvt lukkete, trøtte øyelokk. Hun hadde svært kort, krusete, rødbrunt hår, som knitret når man rørte ved det, som moden rug når det er uvær. En altfor stor munn med smale lepper, som lyste så sterkt røde over de hvite, spisse, nordiske mårtennene, at den som ikke kjente "Aspasia" sverget på at de måtte være farget. Hvordan eller av hav hun levde var det ingen som visste, men det var heller ingen som brydde seg om det. Man antok at hun sov bort dagene og etter de sene kveldene på "Den svarte grisen" å dømme, var dette det mest sannsynlige. Det var sjel i blikket hennes, i smilet, i hver bevegelse i den smidige gestalten. Alle ble sjelfulle når de snakket med henne. Hun behøvde bare se på en mann, legge hånden på armen hans, og så fant han straks uttrykk for noe som han lenge hadde båret på, uten å kunne gi det form. Hun var den som forløste tankene til de langsomt skapende dikterne. Men rolig og hjemlig hadde man det ikke i hennes nærvær. Ikke engang de som ivrigst søkte hennes selskap."

Og Franz Servaes skildrer henne slik:

"Hun var en av de frieste av de frie, en søkende, en givende (...) enhver kjente at dene kvinnen måtte være en emster til å bedra, og ikke minst at det måtte være guddommelig å la seg bedra av henne."