Knut Hamsun skriver et svært fortrolig brev til Erik Skram som er en fortsettelse av samtalen de hadde på julaften, om den gangen han ville på horehus i Minneapolis

Knut Hamsun skriver til Erik Skram. Det er tydelig at Erik under deres fortrolige samtale på julaften har gitt uttrykk for sterk interesse for Knuts sinnstilstand i den tiden under oppholdet hos familien Janson i Minneapolis da han skulle dø, og at han også har merket seg at Knut har gjort store hopp i måten han har fortalt om denne perioden på.

Dette emnet har fortsatt å arbeide i Knut. Spenningen i ham har steget, og det er nødvendig for ham å utfylle bildet en del, fordi dette er noe som henger sammen med noe annet og svært viktig for ham. Det var derfor han snakket så merkelig om det på julaften, forklarer han: Han var så redd for at noe av det skulle slippe ut av munnen på ham mens Amalie Skram var til stede.

Det ville vært upassende, for det er erotiske saker det dreier seg om. Men nå kan han ikke holde seg lenger, og tar pennen fatt. Han betror seg i brevet om noen opplevelser han hadde under oppholdet sitt i Amerika.

Han har vært så redd for å røpe denne hendelsen som utgjør et så stort press i ham, men nå er han så nervøs og urolig at den må ut, selv om han er engstelig for hva Erik kommer til å tenke om ham. Han begynner hele brevet sitt med en unnskyldning. Den gangen han bodde i hos Drude og Kristofer Janson i Minnesota, lå han syk, hostet blod og var sikker på at han kom til å dø. Det hadde han fått beskjed om av legen.

Og så fikk han sånn trang til å gå på horehus. Nå når han skulle dø, ville han synde storartet og grundig- Han ville dø i synden, hviske hurra og utånde under akten. Han hadde vært så streng som seg selv gjennom hele livet, var ha kommet til, han hade ikke tillatt noe av dette erotiske. Men hva hadde han igjen for dette når han nå likevel skulle dø? Han var rasende der han lå, og han ble rent ustyrlig av kåthet, det var ingen vei utenom, hore måtte han. Så han solgte uret sitt for å få råd, og bestilte en vogn som skulle komme og hente ham og kjøre ham til horehuset i byen. Han var for syk til å gå. Han brydde seg ikke det minste om hvilke konsekvenser dette skulle kunne få for ham etter døden, selv om han den gang var delvis troende. Og han betrodde seg om alt dette til Amalies venninne Drude, som han hadde stor respekt for, og følte sjelelig gjenklang hos. Drude var overbærende med ham, og sa at hun forsto.

Men så viste det seg at hun hadde avbestilt vognen. Det ble ikke noe av hele horehusprosjektet. Og Hamsun antyder også at Drude rent ut sagt inviterte ham til at hun kunne være behjelpelig for at han skulle få lettet på trykket, gjennom at hun en stund senere, gjennom et signalsystem som involverte en portnøkkel en rød sløyfe på gardinen, ett slag på døren, et bestemt klokkeslett. Men at han avslo. Når det kom til stykket, hadde ha likevel ikke det motet som skulle til for å synde på denne måten. Det hadde nok vært en annen sak dersom han hadde kunnet få be om nøkkelen. Og han lurer veldig på om det kun er han selv som er skrudd sammen på denne måten, eller om det også fins andre som har det som ham.

Det som skjedde videre etter at turen til horehuset gikk i vasken, og det heller ikke ble til noe erotisk møte med Drude, var at hans lidenskap fant andre utløp. Hamsun ble besatt av lys. Lys i alle former. For ham ble lys forbundet med den sanselige elskoven, og han fikk ikke nok av det: sollys, dagslys, store lamper, forferdelige bluss, et fanatisk lys rundt ham alle steder.

Drude trodde han var blitt gal, og det gikk så vidt at han en natt tente på gardinene på rommet sitt, bekjenner han. Da lå der i sengen og så gardinene brenne, hadde virkelig og helt sanselig følelsen i kroppen av å synde på en seksuell måte. Og fremdeles kan han kjenne denne lysgalskapen i seg. Dette er en liten del av alt dette som han går og bærer på, og som han jo ikke kan fortelle folk. Han kunne skrive frem en verden av desperate sinnsbevegelser. Men når folk anser Dostojevskij for å være gal, så kan jo ikke han komme noen vei på den måten. For av de tre bøkene han har lest av Dostojevskij, vet han at alt det merkelige som skjer der, er langt mindre besynderlig enn det han selv opplever bare han går seg en tur ned Gothersgade her i København. Han har smuglet noen av disse opplevelsene inn i Sult, og nå tror alle at de gale stekene som romanens hovedperson Andreas Tangen driver med der, har sin årsak i at han er så sulten. Men slik er det ikke, dessverre.

Dessuten tror jo folk at han selv, Knut Hamsun, er gal. Men det er ikke! Erik merket ikke noe til galskap hos ham på julaften, gjorde han vel? Knut er så opprørt når han skriver om disse tingene at han gråter mens han skriver. Nervene hans er i blødende tilstand for tiden, det innrømmer han.

Han viser til diskusjonen de hadde om Ibsens Fruen fra havet på julaften. Knut er ikke enig i at stykket er ren nonsens. Han kan riktignok ikke noe med det der med fiskeøyne og den fremmede og den slags, men han syns ikke at alt Ellida sier i en som ikke er et menneske, ikke engang et vanvittig menneske. Det fins noen få ord i den boken til Ibsen som nærmer seg Knuts egen galskap, mener han. Han ber Erik slå etter. Det er Ellidas replikk, der Ibsen har røpet en halv tanke hos ham selv, ordene om at menneskene er havdyr. Det er et uttrykk for en sinnsytring som er beslektet med det Hamsun selv opplevde da han ble kjødelig forelsket i lys. Blodet hans har anelsen av at han står i nervesammenheng med universet, med elementene.

Kanskje en gang, om langt og lenge, slutter menneskene å være mennesker og blir vesener som forholder seg til nåværende mennesker på samme måte som nåværende mennesker forholder seg til nåværende prostier, tror han. Vesener som ikke behøver å elske et annet vesen, men som kan elske hva som helst; vann, ild, luft.

Knut syns Ibsen har geniale anelser, han har allerede i Keiser og Galileer antydet noe om et tredje rike. Men Ibsen føler ikke fint, og språket hans er altfor ubøyelig etter hans smak. Han skulle selv ha skrevet Ellidas replikk bedre!

Det gjør Knut godt å skrive til Erik. Erik gjør ham rolig. Han er alltid så rolig. Og når han sier noe, er det alltid slik at han ikke anstrenger seg for å si det. Mens Georg Brandes derimot, anstrenger seg sånn hele tiden; han leter nervøst etter ord, bruker ansiktet, armene, hele kroppen i jakten på ordene, og dette gjør Knut svært nervøs.

Og likevel har han en slem lyst til å høre på Brandes. Verden er i det hele tatt blitt så aparte lys for ham i det siste syns han. Han kjenner slett ikke verden igjen. Og Erik har sin del av æren for det. Det bys ham så mye godhet, han har slett ikke fortjent det.

I går fikk han blod i munnen igjen. Ikke så mye som sist riktignok, men likevel blod. Det satte ham i den besynderligste stemning; han skrev ti sider på en liten stund, han som vanligvis sliter slik med å få setningene ut av seg, han som kan jobbe i en hel uke med en side. Han skriver vanligvis så fortvilet sakte, han får ingen ting fra hånden slik han vil, han river og sliter i språket og får det ikke til å si det han vil. Og selv om de ti sidene han skrev er ubrukbare slik de står nå, så finner han likevel der setninger og vendinger som han ikke ville ha byttet for sitt liv. Det er han takknemlig for.