Amalie Skrams sønn Jakob har vært på besøk på sykehuset og fortalt om morens psykiske helse og familiehistorie

Amalies Skrams sønn Jakob Worm Müller har vært på besøk og snakket med en i sykehuspersonalet. Det har har fortalt blir notert i journalen. Han forteller at han er forfatter, og at bestemoren Lovise er en fanatisk ortodoks lutheraner som ofte har samtaler med Jesus, som alltid svarer henne.

Bestefaren Mons var en motsetning til Lovise, og ekteskapet var ulykkelig, forteller Jakob. Han forteller også at Amalie hadde seks søsken, hvorav to døde som små, to i 30-årsalderen av brystsyke, en av strupetæring. Sistnevnte, Wilhelm, var en stor særing som sannsynligvis tok livet av seg i Wiesbaden, hevder han.

Jakob forteller videre at moren tok en stor dose gift kort tid etter at hun giftet seg første gang, noe som nesten tok livet av henne, og også skadet magen hennes. Jakob mener at hun gjorde dette i overmot, fordi hun mente at gift ikke virket på henne som på andre mennesker. I de siste årene av ekteskapet kom hennes sinn mer og mer ut av likevekt. Hun ville skilles fra mannen, men svigerfamilien satte seg imot dette. Samtidig stred hun med store religiøse tvil og skrupler, som til slutt førte til at hun ga opp sin barnetro. Hun var snart overdrevent munter, snart taus og frastøtende, kald og likegyldig mot han og broren, og full av hån og drillerier mot sinn mann August.

En dag pakket hun kofferten og ville flykte med Jakobs yngre bror Ludvig, som hun påsto var en prins som hun måtte skjule, forteller han videre. På dette tidspunktet kjente hun ikke noen i sin omgivelser, og hadde ikke noe begrep om de virkelige forholdene.

Hun var fra sans og samling i to måneder, kan Jakob fortelle. Siden fikk han og Ludvig komme til henne, men av og til kjente hun dem ikke, og hun kalte dem hardnakket to prinser som hun skulle befri når hun ble frisk. Om sin mann ville hun slett ikke høre tale.

Hele sykdommen varte et års tid, og hun tilbrakte fire måneder på Gaustad sykehus. Hun sov ikke i det hele tatt på tre uker i denne perioden, men ble uavbrutt plaget av den samme synshallusinasjonen.

Etter helbredelsen var hun i flere år helt rolig og normal. Det var først i den siste tiden før hun giftet seg med Erik Skram og for alvor tok fatt på forfattervirksomheten at Jacob noen ganger kunne merke noe av denne eksaltasjonen som ha kjente igjen som noe som hadde gått foran det vanviddsutbruddet som markerte avslutningen på hennes skillsmisseår.