Amalie Skram utskrives fra St Hans hospital i Roskilde og legger seg inn på Sct. Josephs hospital i København

Amalie utskrives fra Sct.Hans hospital i Roskilde, og legger seg frivillig inn på Sct. Jospehs hospital i København.

Av journalen på Sct. Hans fremgår det at man mener at både hennes far og mor har vært sinnssyke. Moren var pessimist og religiøs fanatiker, mens faren var hemmet prestehater.

Erik har beskevet sin kone som et i åndelig henseende ypperlig utrustet menneske, som også er ualminnelig sterk. Det har aldri vært mulig å overvinne på noen som helst måte. Men ved hjelp av godhet har han likevel gjennom deres tiårige ekteskap vunnet betydelig innflytelse over henne. Men når hun blir opprømt, slutter hans innflytelse å virke på henne. Den kan først oppnås når han gir henne et halvt til ett gram antifebrin. Da blir hun søvnig, og etter at hun har fått sove, får hun en fredelig reaksjon. Journlaen forteller også at hun har gitt opp tanken på å begå selvmord etter å ha sett dødskampen til en pasient som har drukket karbolsyre. Hun har opptrådt elskverdig, men er svært bitter på professor Pontoppidan. Og hun innrømmer å ha tenkt på selvmord, men det er ingen sykdom. Og hun innrømmer også å sving mellom overstadighet og nedtrykthet. men det er heller ikke noe bevis på at hun er gal, mener hun.

Man har på sykehuset fått inntrykk av at hun må ha ført en meget eksentrisk tilværlse, snart har hun lukket seg inne på et leid værelse fo rå få fred og ensomhet, snart har hun styrtet seg ut i selskapslivet og der vært en slags sol som alt har dreid seg om. Da tiltrakk hun seg alle med sin åndrikhet, og drakk mye, men kunne falle sammen som en klut på hjemveien.

Journalen avsluttes med at hun utskrives bedret.