Bjørnstjerne Bjørnson svarer på det lange brevet han har fått fra Amalie med berettelsen om sykehusoppholdet. Han er rystet over det hun forteller, det står for ham som det verste som kan hende et menneske å bli sperret inn på den måten hun er blitt, nest etter å bli begavret skinndød.
Han insisterer på at hun må skrive om det som har skjedd. Akkurat som det var må hun skrive det. Men hun må også skrive om det som ledet frem til hennes sammenbrudd. Hun må bare si fra dersom hun trenger hjelp.
Og så vil han gjerne ha henne nedover til Italia, til seg og Karoline. Men Karoline er dessverre engstelig for at Amalie vil være for nervøs til at det blir mulig å være sammen med henne, så han nøler litt med invitasjonen, innrømmer han. Derfor må Amalie skrive noen beroligende ord til henne, noe søtt og godt, så hun ikke lenger er redd. Og dersom hun kommer, må hun avlegge et løfte, og holde det, hun må ikke skremme Karoline med sin nervøsitet. Han vet at hun alltid holder sine løfter.
Selv tror Bjørnson det vil være det aller beste for Amalie å være hos dem, og han selv kunne godt tåle det. I Tyrol er det dessuten billig å bo.
Han advarer imidlertid og at man hører kirkeklokkene hele natten der, og noen ganger også skudd for helgenenen. I grunnen ville det aller beste for Amalie være å komme seg videre sammen med det til Italia.
Han lurer på hvordan han kan skaffe penger til en slik reise for henne, han er sikker på at bare hun kom seg dit, så ville det være som å gi henne en tryllestav i hånden som kunne åpne berger for hennes skapende fantasti. Han minner henne på at han en gang har forslått at de må få til et vennestipendium for henne. Det måtte vel være mulig nå også?
Har hørt at Drude og Kristofer Janson nå er skilt, og og det har han ingenting å innvende mot, når Drude ennå i sin alder kan la seg ta en av den første og beste unge mann hun møter. Et er forunderlig at hun kan la det skje, hun er jo tross alt et åndsmenneske. Men hun og Kristofer har nå etter hans syn aldri passet sammen.
Han deler Amalies syn på Kristofer. Det er forferdelig som han har forvillet seg bort fra dem alle sammen.
Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal. s. 98
http://www.nb.no/nbsok/nb/ac2f52f358fe0cdda16b757ad13a171f.nbdigital?lang=no#110 og
Bondevik, H. (2009). Hysteri i Norge : et sykdomsportrett. Oslo, Unipub. s. 346