August Strindberg leser denne høsten buddhistiske tekster, som opptar ham sterkt. Han kaller seg i brev «Buddha», eller «Svinet Buddha», og gir uttrykk for sin renhets- og nirvanalengsel i en form for overmenneskeideal.
Han er påvirket av den nietzscheanske tanken om viljen til å herske, men betoner dessuten avstanden til verden. Overmennesket blir en tigger som går på kanten av rennestenen. Når individualiteten utgår fra alltets formynderskap og går sin egen vei kan den bli noe av Nietzsches overmenneske.
Han fantaserer om fremtidens mann som en forfinet type med svake muskler og høy panne. Alt som minner om dyret har forsvunnet, og de overflødige organene reduseres til et minimum. Men dette overmennesket har ingen moralsk sensibilitet. Det å gjøre «vondt ved behov». Han kjenner Herrens ånd hvile over seg, lar kreftene virker på seg i en form for fatalisme.
Han gjenopptar også korrespondansen med vennen Hedlund. Det første brevet han får fra ham gjør sterkt inntrykk.
Paris
Brandell, G. (1950). Strindbergs infernokris. Stockholm, Bonnier. s. 94