Sinnstilstand

August Strindberg får vite at et lån han har tatt opp sammen med en venn forfaller i sin helhet, fordi vennen er blakk og ikke har kunnet betale sin del. Samtidig kommer regningen fra trykkeriet for trykkingen av et tidsskrift om sjøforsikring som han er redaktør for.

Strindberg blir syk med gastrisk feber. Så reiser han alene i en båt til Kymmendö, som han når i bekmørket med båten halvfull av vann etter en hard seilas. Han ser lyset fra husene og får plutselig lyst til å leve igjen.

Carl Fredrik Hill oppdager den franske landskapsmaleren Corot og komponisten Beethoven. Hans ønske er å bli like stor innenfor maleriet som Beethoven var i musikken. Hans selvtillit veksler sterkt for tiden.

Denne nyttårsaften sitter Ludvig Alver og skriver et dikt sin mor, Lovise Alve. Diktet går slik:

Du gamle, trætte, sorrigsfulde (*?*) mor,

Som jammers tåge tæt og stilt omhyller,

Som støt og jævnt med sorg tilhuse bor,

Mens tidens bølge år for år bortskylder!

Til dig jeg vender mig i kvæld med sang!

August Strindberg skriver glødende kjærlighetsbrev til Siri von Essen, hvis ektemann har bedratt henne med hennes unge kusine.

Carl Fredrik Hill arbeider intenst med et bilde til Salongen, men blir refusert. Han takler refusjonen dårlig. Han oppsøker atelieret til maleren Manet, lederen for impresjonistene, som også er refusert, og som offentlig har invitert publikum for selv å vurdere sine bilder.

Hill føler sympati med impresjonistene, som han mener er den mest realistiske retningen for øyeblikket. Han skriver brev hjem til familien i Lund om dette.

Ludvig Alver, som er blitt vennlig mottatt som leieboer hos familien Fliflet på Hamar, holder 17. mai-talen for skoleguttenes fanetog på Stortorget på Hamar. Han er overveldet over hvor bra det hele har gått. I dagboken skriver han om hvordan middelskolens elever med sine flagg marsjerte opp på torget, der de fattige almueskolebarna med de dårlige klærne og bare noen få, fattigslige flagg ventet på dem. Ludvig er  på gråten, skriver han. Han er redd han ikke vil klare å holde talen, men tar seg sammen og får tak i vedkassen kan skal stå på på så alle kan høre.

Victoria Benedictsson søker råd hos en lege og reiser til København for å lindre sorgen etter den døde datteren Ellen, som døde kun tre uker gammel.

Carl Fredrik Hill får et nytt maleri refusert på Salongen i Paris, samtidig som det viser seg at en ukjent person har innlevert et av hans malerier til Akademins utstilling i Stockholm. August Strindberg anmelder det negativt som en dårlig utgave av Corot, mens andre aviser er mer positive.

Hill begynner å se spioner overalt nå. Samtidig er han stolt av seg selv, spesielt sine vakre hender, som han mener alle mennesker beundrer.

Han kjøper nye klær og møbler, under den forestillingen at for å bli rik, må man se rik ut.

Holger Drachmanns roman Tannhäuser utkommer i København. Holger er en av Erik Skrams barndomskamerater. Tittelen er hentet fra Wagners opera, som har hatt sin første oppførelse i Danmark året før.

Romanen utspiller seg i en prestegård og på en fornem herregård, og er ispedd dikt. Handlingen er svulmende og romantisk og involverer grevens unge datter som er gjenstand for noen unge sangeres stormende frierier.

Jonas Henrich Stenersen Müller, August Müllers storebror, må si fra seg embetet som prest i Vanylven på grunn av sinnssykdom. Han sendes til Gaustad Asyl i Kristiania.

Amalie Müller kjenner ham og famliens hans godt gjennom besøk hun har gjort på prestegården i forlovelsestiden med August. Mot slutten av livet skal hun komme til å streve med å ferdigstille en bredt anlagt roman som har handlingen sin lagt til en prestegård som denne i Vanylven. Og hun kommer selv til å være innlagt på Gaustad Asyl samtidig med Jonas om ikke mange måneder.

Jonas Stenersen Müller, Amalie Müllers svoger, blir innlagt på Gaustad sykehus utenfor Kristiania. Årsaken til innleggelsen sies i journalen å være pengesorger og søvnløshet. Han har vært gift i 18 år, har tre barn og har vært prest i Vannylven på Sunnmøre.

Amalie lever et hektisk selskapsliv for tiden. Hun tar ofte dampbåten fra Askøy inn til Bergen. I dag er hun tilbake etter en slik tur.

Hun har bodd hos sine venner Elisa Knudtzon og hennes mann. Hun skriver til Elisa:

«Da jeg kom hjem om morgenen stod Müller og gutterne på bryggen for at tage imod mig. August påstod at han slet ikke havde ventet mig, han havde nemlig tænkt sig muligheden af at vi havde været ude om aftenen, var kommen sent iseng, og at jeg således havde forsovet mig.

Erik Skram har fått arbeid i fire måneder i Roma som forvalter av konsulatets forretninger og den skandinaviske foreningens møter og bibliotek. Han har dessuten som oppgave å arrangere turer i omegnen for skandinavene. Men han er ikke lykkelig.

I et brev til vennen Marcus Rubin skriver han om hvor vanskelig det er å leve med sine minner, følelser og inntrykk, og om hvor ensom man kan føle seg i et fremmed land. Det er ikke så lett å holde humøret oppe.

Erik Skram skriver i et brev til vennen Marcus Rubin om sitt herlige liv i Italia: "Leve det skønne Italien! Her drikker jeg Vin og spiser Druer og fanger Lopper, lutter Realiteter, ikke en Grille har jeg klemt imellem nervøst sammenpressede Fingre.«

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:

"I går aftes læste jeg et digt til ”dem derhjemme”; det faldt mig ind, at jeg skulde omarbeide det noget og fremsende det til Nordahl Rolfsen, om han måske vilde aftage (*?*) det til sit tidsskrift. Så sende jeg det i dag gjennem Amalie i følgende form:

Længsel:

Så tæt et mørke på sindet ei ruget,

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:

"Småbilleder:

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
"Jeg hungrer, jeg tørster! Jeg er fattig, nøgen, elendig! O! denne ensomhed! Et sådant liv! Ak, hvor skal jeg hen! En sådan fortærende hunger! Nu er det ikke anger; nei, dette er hunger, nagende hunger efter livet. Det er ikke tvivl heller; ikke søgen og famlen; nei, bare hunger.

I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:

"Af et rimbrev til Gunnvald, Hagny og Ivar

Jeg undres på, hvordan Ivar staver,

og hvordan Hagny i huset kaver,

og hvordan Wilhelm sig monne te,

og hvordan Arne er nu at se.

I dag skriver Amalies lege Klaus Hanssen dette om hennes tilstand i journalen:

"God søvn efter opium. Taler fullstendig klart, har efter søvnen ingen hallucinationer havt; erindrer lidet fra de foregående dage, men ved dog at hun har været “forstyrret”.

Klager over en fornemmelse av at noget er faldt ud af hovedet; hukommelsen noget sløvet; er mørk og sørgmodig, klager over at hun aldrig kan blive lykkelige mere, kunde hun glemme alt og leve i en fingeret verden; blev hun nu frisk igjen, vilde hun atter komme ind i forhold med hvilke hun aldrig kunde forsones.

I dag skriver Ludvig Alver i dagboken;

Amalie skriver et tåreflekket brev til sine venner Knudtzons i Bergen og forteller at hun nå kommer til å reise vekk, og at de må tilgi henne alt hun har gjort og sagt. Kanskje får de aldri se hverandre igjen.

Hun legger til at hun tror på sin Gud, skriver hun, og ber ham velsigne dem. Hun forlater Bergen med dampskipet Kong Sverre sammen med en venninne for å innlegges på Gaustad asyl ved Kristiania.

Amalie Müller, som har reist sammen med sin venninne Kathinka Heiberg med dampskipet Kong Sverre fra Bergen, ankommer Gaustad og reiser videre til  Gaustad asyl utenfor Kristiania.

Hun er blitt pleiet i et privathus Bergen en tid av  Kathinka , som hun blant annet har vært mye sammen med på Damsgaard utenfor Bergen i ungdomstiden, da Kathinka var selskapsdame for gamle fru Janson, Kristoffer Jansons mor.

Så har Amalies lege i Bergen, Klaus Hansen, bror av Gerhard Armauer Hansen, sørget for at hun har fått plass på Gaustad.

Amalie bor noen måneder hos broren Vilhelm, som er sogneprest og er blitt enkemann, Risør.

Hun er fremdeles dypt deprimert. Wilhelm forsøker å muntre henne opp ved å engasjere henne i byens selskapsliv.

Om høsten flytter hun til sin yngre bror Ludvig i Fredrikshald sammen med sønnene Jakob og Ludvig, som skal gå på skole her.

Amalie er 32 år gammel nå. Jakob er tolv år gammel, Ludvig er ti. Amalie skriver anmeldelser i Smaalenenes Amtstidende og Dagbladet.

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:

Amalie Müller skriver fra Gaustad asyl til sin venninne Eliza Knudtzon i Bergen: "Om en uge, skal jeg forlade dette sted. Jeg bliver da nogle dage hos moder her i Xania, og reiser så til min ældste broder i Risør, efter lægemes råd, for at samle krefter i stilheden der. Du ved, min broder er enkemand, så livet i hans hus, må på grund af den rolihed, jeg der kan få, være velgjørende for mig."

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken

"Jeg kommer tilbage til hin aften i Briskeby, da min forlovede hævedes. Endnu så lang tid efter er dette min stadige tanke; i det første år efter tænkte jeg på hende hver ledig stund, jeg havde – kan jeg sige – endnu er hun bestandig i mine tanker; hver aften, og hver morgen. Hun vilde så bestemt vide, om jeg holdt af en anden, det måtte være en af fru Fliflets søstre;

Amalie Müller skriver fra Risør til legen sin i Bergen, Klaus Hanssen, at hun føler seg bedre og er ute av psykosen.

Hun skriver:

"De vil allerede merke på hva jeg har skrevet, at jeg er fuldkommen klar og frisk hva min hjerne angår. Det har jeg allerede længe været og i de sidste 4 uger kan jeg trygt sige at jeg ikke har mærket spor af tilbøielighed til tilbagefald.

Amalie blir i dag utskrevet fra Gaustad asyl utenfor Kristiania etter et tre måneder langt opphold. Hun flytter hjem til sin mor Lovise, som bor i Kristiania.

Amalie forsøker å tjene til livets opphold ved å brodere og selge håndarbeid. Hun er fremdeles svært nedtrykt, og bekymret med tanke på fremtiden.

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
"I går fik jeg underretning om at Hærem var død. Han var nylig udnævnt til sognepræst til Gjerdrum, følte sig lykkelig ved tanken om sin nye stilling og det rolige liv, han skulde leve på sin præstegård. Jeg har skrevet et digt over ham, som jeg vil indsænde til Fædrelandet.

Peter L. Hærem

Ham med vanvittig il

I Risør er vinteren kommet tilbake etter noen milde vårdager. Amalie er tung til sinns og tolker været inn i sin forståelse av livet. Hun forteller også litt om det sosiale livet hennes bror Wilhelm forsøker å få henne med på der i Risør. Wilhelm er prest i den lille byen.

Hun skriver til sin venninne Elisa:

«Den forandring i veiret, som desværre er indtrådt har sikkert øvet sin indflydelse. Du må nemlig vide at sneen ligger 4 tommer tyk i gaderne, efterat her har været solvarme, vårlige dage med fuglesang og fremspirende græs og knoppede træer.

I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:

Erik Skram skriver til Georg Brandes om hvor ulykkelig han føler seg. Han er fullstendig forknytt, det har vært svært vanskelig for ham å komme hjem fra Roma. Han mangler tro på seg selv, og klarer ikke å prestere noe som helst fruktbart.

Likevel klarer han å skrive litt videre på sin nye roman. Men det går langsomt; han skriver hvert kapittel om tre, fire ganger og vender og dreier på tankene og uttrykket for å få noe anstendig frem.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker overstrømmende for at han har skrevet til henne. Hun fikk brevet hans i går, det kom som en solstråle over henne, hennes glede ved det er større enn hun ville kunne beskrive, forsikrer hun. Uansett hvor mye hun anstrengte seg, ville hun ikke kunne vise ham hvor takknemlig hun er. Så da lar hun det like gjerne være.

Camilla Collett, som nnå er 65 år gammel, er i Paris. I dag skriver hun sitt første reisebrev hjem til sine venner i København; de siste hun traff før hun reiste, en håndplukket gjeng av det hun kaller trofaste, åndfulle lesere. Den vanlige, gemene bladleser er hun ikke interessert i å kommunisere med for øyeblikket, det slår hun ettertrykkelig fast. Og det er heller ikke lystige ting hun har å meddele, advarer hun: Hun signerer brevet "Den mørktgrublende".

Amalie Müller er tydelig deprimert; har ikke følt noen glede med sommeren, som hun ellers elsker. Dette skriver hun i brev til legen sin, Klaus Hanssen i Bergen.

Ludvig Alver skriver i dag dette i dagboken sin:

"Atter engang har jeg omarbeidet mit digt: Til dem derhjemme; jeg har i dag afsendt det til Alhed i denne forandrende skikkelse:

Igjennem mørke, som på sindet ruger,

og sorg og anger, som min sjæl nedknuger,

Amalie Müller og guttene hennes, som nå er kommet til henne, er i Fredrikshald hos sin yngre bror Ludvig, som er alvorlig syk med lungebetennelse. Hun pleier ham.

Hun er dypt deprimert, og skriver til sin venninne Elisa i Bergen om sine tunge tanker om døden. Hun klarer ikke å være sammen med folk, bortsett fra med barn og gamle mennesker, forteller hun. Men hun elsker presten Christopher Brun, og fabler om å gå i hans tjeneste.

Ludvig har et utbrudd av tuberkulose.

Amalie Müller er full og gal, skriver Ludvig Alver i dagboken sin. De to har hatt gjester; Steinar Schjøtt og en franskmann som hun gir norsktimer. Det hele var selsomt, skriver Ludvig senere fortvilet om sin søster. Han kommer tilbake til hendelsen flere ganger i dagboken han fører. Amalie drikker og røyker sigaretter, hun viser seg som en fristerinne full av dyriske drifter, bare ikke kjærlige, tvert imot hensynsløs og egoistisk. Siden forteller hun Ludvig at denne oppførselen egentlig er mot hennes natur.

Edvard Brandes unge kone Harriet Camilla Salomonsen begår selvmord i København ved å drikke filmfremkallingsvæske. Hun er 23 år gammel og har vært gift med Edvard i seks år. De har to døtre på tre og fem år sammen.

Harriet har den siste tiden vært svært ulykkelig på grunn av en kjærlighetsaffære med komponisten Victor Bendix.

Hendelsen blir neddysset kraftig i pressen. Det følgende året vil for Edvards del komme til å handle om å komme seg over sjokket, finne frem til et nytt liv som enkemann med to små barn, og dessuten kvitte seg med en elskerinne.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker varmt for møtet de hadde på toget i går. Det er tydelig at hun når er blitt oppmerksom på at brevene hennes til ham blir lest av andre, og tar hensyn til det.

Victoria Benedictsson blir denne våren alvorlig syk, etter å ha opplevd sin første virkelige forelskelse i svensk-amerikaneren Charles de Quillfeldt. Sykdommen er trolig av psykosomatisk årsak, og skal komme til å bli alvorlig og langvarig. Hun skal også komme til å få betennelse i det høyre benet, det skal komme til å medføre lamhet og flere operasjoner. De kommer til å bli utført av en professor i Lund, uten resultat.

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson fra Grønnerødhaugen ved Fredrikshald. Hun takker for sist, og for vennligheten Bjørnstjerne og Karoline har møtt henne med. Og så unnskylder hun for at hun skriver med fjærpenn; her på landet kan hun ikke så lett få tak i noen annen.

Friedrich Nietzsche skriver på aforismesamlingen Den muntre vitenskapen. Hans venn Paul Rée kommer på besøk og har med seg en skrivemaskin til hjelp i arbeidet.

Friedrich Nietzche, som har mottatt Paul Reés begeistrede brev om Lou Salomé, skriver friskt og opplagt tilbake at denne kvinnen kan han gjerne tenke seg å bli kjent med. Han ber sin venn hilse russerinnen fra ham og si at han har stor tro på sjeler som henne, ja, han går nesten på rov etter dem, hevder han.

For å gjøre det klart at han ikke går med planer om å gifte seg, understreker han imidlertid at han de neste ti årene vil komme til å være svært opptatt med sitt arbeid, så han har i høyden tid til en toårig ekteskap, skriver han muntert.

Friedrich Nietzsches søster Elisabeth oppholder seg i Jena sammen Lou Salomé. lisabeth  misliker Lou dypt, men hun har fått i oppgave å være en slags selskapsdame for henne, så hun slipper ikke unna. Det braker løs en dramatisk krangel mellom dem. Men de to kvinnene kommer seg over det verste, og de tre drar videre til Elisabeth og Friedrichs hjem i Tautenburg.

Amalie Müller våkner i sengen på Aulestad, der hun er på flere dagers dikterfest for Bjørnstjerne Bjørnson, og vet at det er Erik Skram hun vil ha. Hun har bare kjent ham noen dager, men hun føler det som det står i Bibelen: Hun er født på ny i løpet av et øyeblikk. Slik skal hun siden komme til å beskrive det i et brev til Erik.

Men hun liker ikke seg selv lenger, og hun er fortvilet ved tanken på at han i morgen kommer til å være borte.

Friedrich Nietzsche og Lou Salomé skilles etter et intenst tre ukers samvær i Tautenberg hos Nietzsches familie. De skilles i full forståelse, og med planer om å møtes igjen. Men Lou har nok likevel en fornemmelse av at eventyret deres nå snart er slutt. Nietzsche er blitt for intens. Det er tydelig at han er forelsket i henne.

Erik Skram er tilbake i Kristiania etter reisen han har gjort til Vestlandet. Vestlandsturen er del av hans oppdrag som korrespondent for Morgenbladet: det har hele tiden vært meningen at han skal sende reportasjer hjem, både fra dikterfesten og fra reisen videre, så etter dikterjubileet hos Bjørnson på Aulestad tok han farvel med Amalie og de andre vennene da dampskipet la til kai i Gjøvik, og derfra reiste han videre over fjellet til Lærdal i Sogn og videre til Bergen.

Amalie Müller oppdager ar Erik Skram har reist fra byen tilbake til København uten å ta farvel med henne. Hun er knust, hun kan ikke fatte at han kan ha gjort noe slikt mot henne; at han, da han kysset henne der ute i entreen for ikke lenge siden, visste at det var for siste gang.  Avreisen har kommet altfor brått på henne.

Da det gikk opp for henne hva som hadde skjedd, skar det som en kniv gjennom hjertet. Hun trodde hun skulle dø, skriver hun til ham. Hele kvelden har hun måtte være som Nora i Et dukkehjem; danse tarantellaen. Hun har drukket noe sterkt for å holde ut.

Amalie Müller få rvite at Erik Skrm har en elskerinnne der hjemme i København som han holder høyt. Hun er ute av seg av fortvilelse og gjør det slutt per brev.Amalie setter seg ned og skriver et svært langt brev der hun forsøker å forklare årsaken til sin fortvilelse, og hvorfor det nå aldri vil kunne blinoe mellom dem. Hun skriver: