Amalie Müller befinner seg midt i sitt sammenbrudd på Ask utenfor Bergen. Hun har syns- og hørselshallusinasjoner, stadig vekslende syn av dyr og mennesker. Hun vil ikke ta til seg næring, er så ulykkelig at hun ikke vil leve lenger.
Hun får opium av doktor Klaus Hansen, Gerhard Armauer Hansens bror. Og etter hans rapport til Gaustad Asyl, som han skal komme til å sende henne til, sover hun godt med denne hjelpen, men føler seg i dårlig form når hun våkner.
Legen observerer at hun snakker klart og forståelig, og ikke har hatt hallusinasjoner etter at hun fikk sove, men at hun husker lite fra det som har skjedd de foregående dagene. Hun er klar over at hun har vært forstyrret, kan han fortelle, og hun klager over en fornemmelse av at noe er falt ut av hodet hennes.
Hukommelsen er sløvet. Hun er mørk og sørgmodig; hun tror hun kan aldri kan bli lykkelig mer, og mener at det ville vært bedre for henne å være sinnssyk, så kunne hun glemme alt og leve i en oppdiktet verden.
Hvis hun nå ble frisk igjen, ville hun komme inn i forhold som hun aldri ville kunne forsones med. Så sover hun godt igjen med opium som hjelp den følgende natten.
Hun snakker ennå om brevet, ligger og gråter, innimellom kommer en kort latter, og da sier hun at hun har det bra. Hun har ikke menstruasjon, men har vondt i magen, og får klyster.
Ellers er hun fysisk frisk, i følge legens rapport.
Amalie skriver et brev til sin bror Ludvig Alver, der hun ber ham brenne alle hennes tidligere brev. Hun forsikrer ham om at det vil gjøre henne lykkelig å vite at han får den anerkjennelsen han fortjener. Hun mener han er heldig som har et arbeid å vie seg til, og er fri og frank.
Brevet skal komme til å gjøre Ludvig og varm om hjertet. Støtten fra Amalie og Alhed Fliflet på Hamar skal hjelpe ham til å løfte ham ut av elendigheten han befinner seg i, føler han.
Et par dager senere opplever Amalie at hun er på Jamaica; skipet straks må legge utpå, mener hun, siden vinden er gunstig og havnen vanskelig å komme ut av (det har blåst en orkanliknende storm om natten).
Den ene pleiersken skal til Brüssel for å utdanne seg i musikk, kan hun fortelle, den andre, som hun kaller orangutangen, en gammel kone, skal til London for å utstilles i et stort bur.
Amalie snakker kun fransk i denne perioden. Hun svarer på norsk tiltale, blir sint fordi diakonissen ikke kan forstå henne og gi henne det hun ønsker.
Så er hun i glad og opprømt stemning, kun utålmodig over at losen ikke er kommet ombord og skipspapirene i orden.
Johan Ludvig Alvers Dagbok, Nasjonalbiblioteket, Ms 40 3551
og
Køltzow, L. (1992). Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det nittende århundre. Oslo, s. 185