Amalie Müller skriver gledesstrålende tilbake til Bjørnstjerne Bjørnson og takker for brevet, som har opplyst livet hennes som en soltråle

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker overstrømmende for at han har skrevet til henne. Hun fikk brevet hans i går, det kom som en solstråle over henne, hennes glede ved det er større enn hun ville kunne beskrive, forsikrer hun. Uansett hvor mye hun anstrengte seg, ville hun ikke kunne vise ham hvor takknemlig hun er. Så da lar hun det like gjerne være.

Bjørnson må være klar over hvor mange ulykkelige og tankebundne sjeler som har blitt forløst og veiledet og renset over å lese hans roman Magnhild, skriver hun. Det fantastiske med boken er at den handler om en kvinne som har levd et fornedrende liv, men som likevel, til tross for at hun føler at alt er forspilt, opplever at det likevel har vært til velsignelse for hennes fattige medmennesker. De hjalp henne (altså Magnhild, romanpersonen) å se det som hadde vært skjult for henne; nemlig at det fantes noe som kom til å leve etter henne når hun selv var død. Noe som kunne være til nytte for kommende slekter.

Også Bjørnsons bok kommer til å bære frukter, forsikrer hun ham. Han skal ikke bry seg om at samtidens ikke forstår seg på dens verdi. Boken er så sanddru, så tro mot det virkelige, det han har skildret er renhetes ånd. Og renhetens ånd vil alltid bestå, skriver hun, selv om den noen ganger tvinges til å sysle med noe som er urent. Gjennom hele boken består den. Det er uendelige oppløftende for henne.

Men det er en ting hun må spørre ham om: hvorfor skriver han at hun absolutt må være en dame eller et ungt menneske av det annet kjønn? Hun tror det har å gjøre med hennes måte å uttrykke seg på. Eller kanskje det er håndskriften hennes som har avslørt henne, og fått ham til å lande på dette enten-eller? Ellers ville det vel ikke være noe i veien for at hun for eksempel kunne være en middelaldrende mann?

Men hun må gi Bjørnson rett: Hun er dessverre en dame. Hun understreker imidleritd at hun slett ikke ønsker seg «fremgang i kundskab», slik han har skrevet i sitt brev at han er sikker på at hun gjør. Det hun lengter etter er klarhet og sannhet. Og deretter ro og fred til å leve i klarheten og sannheten. Hun trakter ikke etter å bli noe i verden. Skjebnen hennes har tatt seg av henne i ganske særlig grad, kan hun opplyse, skriver hun. Hun håper den, skjebnen hennes, med alle den skjulte og ytre omstendigheter, har vært i samsvar med Guds styrelse.

Hun syns det er en hard tid de lever i. Resultatene av tidens forskning kaster en stakkars menneskesjel fra den ene bunnløse tviles hav til det andre, uten på noe hold å kunne gi et standpunkt til gjengjeld for det som blir tatt bort. Og vitenskapen kaster dessuten heller ikke noe tilfredsstillende lys over livets og tilværelsesens uløselige gåter. Det er derfor man fylles med denne lengselen etter klarhet og lys. Og man kjemper ærlig for å vinne frem til et selvstendig standpunkt. For man ser jo hvordan det som vanetenkningen og vanetroen har gitt en, svinner hen som røyk og tåke. Denne kampen koster så mye!

Selv tror hun forresten at kristendommens evige sannhet passer til alle tider. Det gjelder bare å forstå den riktig. De resultatene som vitenskapen nå har brakt, kan jo vise seg å bli forandret innen det kommende århundret er forbi. Kanskje vitenskapen da ikke lenger vil stå tvert i mot krsitendommens lære, slik det er tilfelle for øyeblikket. Det er derfor det gjelder å bøye seg i ydmyk underkastelse, mener hun. Man må ikke være hovmodig og tenke at ens egen tid har frembrakt det høyeste.

Hun håper hun ikke har trettet ham med disse tankene, avslutter hun. I så fall må han i hans hjertegodhet tilgi henne. Hun lover å gi beskjed dersom det er noe han kan hjelpe henne med. Han har jo forresten hjulpet henne langt mer enn han aner.