-
Alexander Kielland forlalter kone og tre barn og drar til Paris for å bli dikter. Det er en dristig avgjørelse. Forholdene for næringsvirksomhet er ikke så gode som tidligere i Stavanger. Han burde nok holde seg hjemme og skjøtte sin bedrift, teglstenbedriften i Stavanger. Eller kanskje det er nettopp nå det er på tide å reise.
-
Erik Skram og Georg Brandes opptar sin brevveksling igjen etter en pause på noen måneder. De diskuterer særlig Holger Drachmann. Erik syns Drachmann oppfører seg altfor flagrende og vidløftig, men syns likevel ikke at man skal støte ham ut.
Brandes er imidlertid nådeløs på dette punktet.
-
Friedrich Nietzsche utgir sitt filosofiske verk Menneskelig, altfor menneskelig. Han sender en kopi av boken til Ricard Wagner. Dette blir de to kameratenes siste utveksling.
-
Gustav Lammers, den innflytelsesrike predikanten som har skapt så store bølger i norsk kirkeliv, blir begravet i Skien.
-
Amalie Müller er på Hamar. Antakelig besøker hun sin gamle lærer Ole Elias Holck, som er skoledirektør her. Holck har betydd svært mye for henne gjennom skoletiden, og også mens hun var til sjøs med August Müller.
-
I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
-
Alexander Kielland har bodd tre dager på et fasjonabelt hotell i Paris sammen med en brasilianer han møtte på reisen, og det har vært herlige dager hvor han har moret seg sammen med den nye vennens bekjentkapskrets.
Men nå har han flyttet over til et mye billigere hotell på Boulevard Saint Michel, der den danske journalisten Margrethe Rode (som siden skal bli Margrethe Vullum) bor og tar seg godt av ham.
Kielland lengter hjem, og han er bekymret for Beate og barna.
-
Friedrich Nietzsches venner Albert Brenner dør av tuberkulose.
-
I dag skriver Ludvig Alver dette i dagboken:
-
Edvard Munch, som nå er femten år gammel, skrive brev til sin far, militærlegen Christian Munch, og forteller om en utflukt han og broren Andreas og noen andre har hatt til Trollvann. I Trollvannhytten fikk de melk av en gammel kone, kan han fortelle, men de hvilte bare fem minutter, så gikk de hjem. Og likevel ble de ikke trette, syns han.
-
Erik Skram skriver til Georg Brandes om hvor ulykkelig han føler seg. Han er fullstendig forknytt, det har vært svært vanskelig for ham å komme hjem fra Roma. Han mangler tro på seg selv, og klarer ikke å prestere noe som helst fruktbart.
Likevel klarer han å skrive litt videre på sin nye roman. Men det går langsomt; han skriver hvert kapittel om tre, fire ganger og vender og dreier på tankene og uttrykket for å få noe anstendig frem.
-
I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:
"I et brev, som jeg i dag fik fra moder, fortæller hun, at Amalie arbeider så flittig på broderier for at kunne fortjene sig nogle skillinger.
Jeg husker, hvor hun arbeidede hjemme hos moder, før hun blev gift, for at bidrage sin skjærv til familiens underhold. Moder! Moder! Hvorledes betragter du hende, når du nå atter ser hende bøiet over arbeidet? Moder, moder!"
-
Bjørnstjerne Bjørnson skriver sitt første brev til Amalie. Han lurer på hvem hun er, som har skrevet dette anonyme, beundrende brevet til ham. Han tror kanskje hun er en dame, og ber henne fortelle ham dersom det er noe han kan hjelpe henne med.
-
I dag skriver Ludvig Alver i dagboken:
"Jeg har fået brev fra fader, han er i Bergen. I Bergen! Arme fader! Med hvilke tanker har du gjenseet Bergen? -
Alexander Kielland skriver intenst, og holder seg mest for seg selv på hotellet. Det plager ham å være for mye sammen med mennesker nå.
Han går rundt på kunstutstillingen på Salongen og later som om han viser sin kone Beate rundt, han forestiller seg alle spørsmålene hun stiller, og hva han selv svarer.
Og han ber Beate sende henne en stor pakke med Sundhetssalt; magen hans er i ferd med å forgå av surhet på grunn av all rødvinen han drikker, skriver han.
-
Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker overstrømmende for at han har skrevet til henne. Hun fikk brevet hans i går, det kom som en solstråle over henne, hennes glede ved det er større enn hun ville kunne beskrive, forsikrer hun. Uansett hvor mye hun anstrengte seg, ville hun ikke kunne vise ham hvor takknemlig hun er. Så da lar hun det like gjerne være.
