Dato
19 desember 1879

Amalie Müller skriver til Bjørnstjerne Bjørnson og takker varmt for møtet de hadde på toget i går. Det er tydelig at hun når er blitt oppmerksom på at brevene hennes til ham blir lest av andre, og tar hensyn til det.

Hun skriver at det var så deilig å se ham, høre ham snakke; høre stemmen hans, oppleve hans måte å være på. Og så ble hun så glad i hans kone, understreker hun. Karoline er så nobel, så distingvert, og dessuten så vakker. Hun har visst aldri vært så vakker før. Men det var likevel ikke skjønnheten hennes som gjorde sterkest inntrykk på Amalie, skriver hun, det var hennes varme, milde forståelse av alle ting. Hun er i det hel tatt så glad for at hun er blitt kjent med hans kone. Heretter kommer hun alltid til å tenke på de to som ett menneske.

Det er så mye hun skulle ha sagt, men det får bli til en annen gang. Og hun har forresten glemt tittelen på den franske boken han har sagt hun måtte lese. Det var noe med Madame ett eller annet. Her i Fredrikshald kan hun vel i alle fall ikke få tak i den. Kanskje i Kristiania, neste gang hun skal dit. Da kan hun spørre etter den.

Bjørnson har sagt at han syns hun er annerledes enn han hadde forestilt seg. Og det kan hun godt forstå. Han hadde trodd hun kom til å se nedbrutt ut. Men det kommer av at hun har en så uendelig sterk kropp, forklarer hun. Den reiser seg alltid igjen når den har vært trykket ned en stund, den er liksom en strikk. Men med sjelen derimot, er det annerledes. Noe av den er visnet bort, forklarer hun. Og resten er kommet ut i en annen skikkelse.

Men det innerste av sjelen hennes er liksom hennes gamle jeg, understreker hun. Hun har så mange perioder å gå gjennom, og de veksler så fort, men hun har det mye bedre nå enn før. Det er som om hun styrkes og bygges opp for hver dag som går. Og forresten så har hun jo allerede skrevet til ham at hun ikke lenger lider, i hvert fall at den grenseløse lidelsen er overvunnet.

Hun har heller ikke et så brennende ønske om å dø som tidligere. Hvis det lot seg gjøre, gikk hun riktignok gladelig sin vei, understreker hun. Mer enn noen annet er hun trett og kjed. Nei, forresten ikke kjed. I hvert fall kjeder hun seg ikke. Og hun arbeider bestandig.

Det er helt mot hennes natur å fortelle andre hvordan hun har det, skriver hun. I det hele tatt å snakke noe større til andre. Det var derfor hun ble støtt da hun fant ut at han delte brevene hennes med andre. Og det hun skrev til ham i det brevet om at menneskene burde legge jorden øde og la menneskeheten dø ut, det var ment som en hemmelighet mellom henne og ham. Det er ingen andre enn han som ville kunne forstå noe slikt. Man ville ha ansett henne for sinnssvak. Ikke engang Bjørnson ser forresten ut til å forstå det.

Korrekturlest?
Nei
Kilde

Bjørnstjerne Bjørnson til Amalie Skram 19. desember 1879. Fra Fra Bjørnson, B., et al. (1996). "Og nu vil jeg tale ut" - "Men nu vil jeg også tale ud" : brevvekslingen mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram 1878-1904. Oslo, Gyldendal.

http://www.nb.no/nbsok/nb/ac2f52f358fe0cdda16b757ad13a171f.nbdigital?lang=no#110