Georg Brandes skriver til Amalie Müller og forsikrer henne om at brevene hennes volder ham stor glede

Georg Brandes skriver til Amalie Müller i Kristiania og forsikrer henne om at de to brevene hun har sendt ham, har voldt ham stor glede. Det har gjort hans hjerte godt at hun har hatt sånn glede av boken han har skrevet. Han innrømmer at han mye heller ville ha snakket med henne enn skrive til henne, uimotståelig som hun er. Men med den store avstanden som fins mellom dem, må et brev være et surrogat, skriver han.

Han kan fortelle at han i en tid nå har vært syk av overanstrengelse. Men nå er han sånn noenlunde i form igjen, og arbeider tålelig flittig. Men hans indre stemninger og tilstander forstyrrer ham, betror han henne.

Han skriver også at han har forskjellige sorger, bekymringer og lidenskaper som ikke lar ham komme til ro. Men det er vel slik kunstnernaturer er, reflekterer han; lykkelig-ulykkelige med sterkt trykk på det siste. Og han har hverken rett eller lyst til å klage, selv om det er fristende å klage til en som Amalie, understreker han.