-
Siri von Essen har endelig fått jobb igjen som skuespiller. Hun spiller på Nya Teatern i Helsingfors, der hun blir rost for sin skuespillerprestasjon. Hun er borte fra familien i fire uker, mens August og barna er på Kymmendö. August savner henne, og sender et telegram om at han er alvorlig syk. Hun styrter hjem. Men syk er August riktignok ikke. Han vil bare ha henne hjem.
-
Paul Rée har hatt et inspirerende samvær med Nietzsche i Genova. Nå bryter han opp og drar videre sørover. Men ikke til Roma, som planlagt; han havner i Monte Carlo, der han i løpet av en kveld eller to spiller bort alle pengene sine.
Å reise tilbake til Nietzsche, som tidligere har hjulpet ham med å komme vekk fra det farlige casino-spillet, vil være for pinlig, så han låner penger til reisen til Roma og klager sin nød til den alltid hjelpsomme Malwida von Meysenburg, som han kjenner fra et opphold i Sorrento i 1776.
-
Edvard Munch er med på kunstnerkarneval i Sirkus Schumanns bygning på Kontraskjæret i Kristiania. Han har vært med og dekorere lokalet, og det har skaffet ham fribilletter til karnevalet.
Han og søstrene står foran inngangen og ser de maskerte ankomme. Siden bivåner de det hele fra galleriet.
Edvard er utkledt som ridder. Han er nitten år gammel nå.
-
Gunnar Heiberg har skrevet ferdig det teaterstykket som etter hvert skal bli hetende tante Ulrikke. Han sender det til Edvard Brandes. Brandes kritiserer det temmelig sterkt, og etter et par måneder skriver Heiberg tilbake, et langt brev der han forsvarer stykket sitt scene for scene. Han skriver ikke naturalistisk skriver han, men interesserer seg for de hyppige gjentakelser, misforståelser og feiltakelser som gjør en scene interessant.
-
Erik Skram er tilstede på et møte i foreningen Bogstaveligheden, en diskusjonsklubb for københavnske intellektuelle herrer. Det blir laget en tegning av de tilstedeværende. Tegningen viser Georg Brandes, Sophus Schandorph, Holger Drachmann, Edvard Brandes, Viggo Johansen, August Jerndorff, Herman Trier, J.P. Jacobsen, P.S. Krøyer, Karl Madsen, Pietro Krohn, Kristian Zahrtmann, F. Hendriksen, Karl Gjellerup, Otto Borchsenius, Hans Nic. Hansen, Martinus Galschiøt, Laurits Tuxen, Harald Høffding og Michael Ancher. Erik har påtatt seg arbeidet med å holde gruppen samlet.
-
Paul Gauguin er med på den syvende impresjonistutstillingen i Paris.
-
Alexander Kielland skriver til Georg Brandes fra København. Han sitter fordypet i arbeidet med romanen Skipper Worse, kan han fortelle. Og han har nettopp lest J.P Jacobsens Presten i Bergamo og Bjørnsons Støv, og er meget begeistret for begge.
-
Georg Brandes skriver til Amalie Müller i Kristiania og forsikrer henne om at de to brevene hun har sendt ham, har voldt ham stor glede. Det har gjort hans hjerte godt at hun har hatt sånn glede av boken han har skrevet. Han innrømmer at han mye heller ville ha snakket med henne enn skrive til henne, uimotståelig som hun er. Men med den store avstanden som fins mellom dem, må et brev være et surrogat, skriver han.
-
Henrik Ibsen er frustrert etter de mange angrepene og kritiske bemerkningene som har kommet i forbindelse med utgivelsen av Gengangere. Men han føler seg trygg på at han, i motsetning til kritikerne, har fremtiden foran seg.
-
Friedrich Nietzche, som har mottatt Paul Reés begeistrede brev om Lou Salomé, skriver friskt og opplagt tilbake at denne kvinnen kan han gjerne tenke seg å bli kjent med. Han ber sin venn hilse russerinnen fra ham og si at han har stor tro på sjeler som henne, ja, han går nesten på rov etter dem, hevder han.
For å gjøre det klart at han ikke går med planer om å gifte seg, understreker han imidlertid at han de neste ti årene vil komme til å være svært opptatt med sitt arbeid, så han har i høyden tid til en toårig ekteskap, skriver han muntert.
-
Alexander Kielland skriver fra København til John Paulsen i Kristiania. Han har nettopp hatt Georg Brandes på besøk, kan han fortelle, men han har alltid mislikt å gå på forelesninger. De minner ham om hans mislykkede studenttid. Han har forstått at Camilla Collett hevder å kjenne igjen forholdet mellom henne selv og Welhaven i Paulsens siste bok, og minner Paulsen på at en forfatter må være forsiktig når han bruker levende modeller; i det ytre må man gjøre dem så forskjellige fra virkelighetens personer som mulig.
-
Victoria Benedictsson, som nå er 32 år gammel, gjør et notat i dagboken sin om hvor umulig det er å nedtegne noe etter naturen slik man har sett det for sine egne øyne. Det som det i virkeligheten kun er en persons blikk som har uttrykt, må i en novelle uttrykkes med ord for at skildringen ikke skal bli for kjedelig og intetsigende, har hun merket seg.
Dersom personene med ord sier det hun har lest i et menneskeøye, da blir tegningen sann, uavhengig av hvilken for, den har, legger hun merke til.
-
Amalie Müller sender uoppfordret et fotografi av seg selv til Georg Brandes i København, sammen med et dypt beundrende og ikke så rent lite flørtende brev der hun beskriver sine egne svingende sinnstilstander.
Hun skriver blant annet:
