Victoria Benedictsson gjør seg erfaringer om hvor vanskelig det er å nedtegne det man observerer direkte når man forsøker å skrive litteratur

Victoria Benedictsson, som nå er 32 år gammel, gjør et notat i dagboken sin om hvor umulig det er å nedtegne noe etter naturen slik man har sett det for sine egne øyne. Det som det i virkeligheten kun er en persons blikk som har uttrykt, må i en novelle uttrykkes med ord for at skildringen ikke skal bli for kjedelig og intetsigende, har hun merket seg.

Dersom personene med ord sier det hun har lest i et menneskeøye, da blir tegningen sann, uavhengig av hvilken for, den har, legger hun merke til.

Det første vilkåret for å bli en sann kunstner er å se, mener hun. Det andre er å minnes. Først på tredjeplass kommer den tekniske ferdigheten, det å kunne fremstille og gruppere bildene.

Hun skriver også om hvordan man som barn stoler helt på de voksne. Når man er liten, trenger man ingen Gud, alt man behøver, får man fra de voksne, som man er overbevist om at all makt, reflekterer hun. Men når man blir voksen, smiler man av barnets uttrykk "jeg skal si det til far", da ser man hvordan alle må bøye seg for det hun kaller allherskerne; tiden sykdommen, døden. Alt forandrer seg, ødelegges, blir svakere.

Det fins ikke noe menneskelighet som kan være fullkommen trygghet og bestandighet, skriver hun. Og dette medfører en følelse av overgitthet og usikkerhet, som igjen fører til  behovet for en høyere makt, noe mektigere og mer bestandig. Man får behov for en sikrere grunn for troen enn det mennesker kan tilby.