Dato
mars 1877

Holger Drachmanns roman Tannhäuser utkommer i København. Holger er en av Erik Skrams barndomskamerater. Tittelen er hentet fra Wagners opera, som har hatt sin første oppførelse i Danmark året før.

Romanen utspiller seg i en prestegård og på en fornem herregård, og er ispedd dikt. Handlingen er svulmende og romantisk og involverer grevens unge datter som er gjenstand for noen unge sangeres stormende frierier.

Det hele ender imidlertid i en stor tragedie og duell. Baronessen dør når hun faller av sin hvite hest, som hun skulle ha flyktet fra herregården med den seirende rivalen på. Erik Skram, Holgers barndomsvenn, er nok fascinert av romanen, men for ham er den altfor grov og unyansert. I grunnen syns han den er falsk, og selv sitter han inne med erfaringer fra kjærlighetslivet som han tenker at han er alene om, og som har brent seg fast i ham. Han syns han må kunne gjøre det bedre selv enn hva Holger har fått til.

Og når Drachmanns bok utkommer, er Eriks allerede i trykken. Den heter Herregaardsbilleder og blir utgitt under pseudonymet Henrik Herholdt, som er Holger Drachmanns lite kjente mellomnavn, og gjør det mulig for de innforståtte lesere å se sammenhengen mellom de to romanene.

Det er Edvard Brandes som har rådet Erik til å bruke pseudonym; han syns ikke boken hans er god nok som debutbok og merkevare for den nye naturalismen som han anser seg som fanebærer for. Eriks budskap i boken er at kjærlighet er en svært alvorlig sak som angår livsverdier og begrepet om plikt, og ikke det virkelighetsfjerne våset, som man kaller poesi og religion, og som han syns Holger tafser med. Begge de to romanene foregår på rike danske herregårder.

I Eriks bok er et lett å kjenne igjen livet hos familien Tutein på Marienborg, som han kjenner godt fra sine egne barndoms- og ungdomsssomre. Romanen hans utspiller seg mellom noen gjester på herregården om sommeren. De oppholder seg i lysthuset og spaserer i den fornemme parken, de forelsker seg i hverandre og fører anspente dialoger om seg selv, livet og kjærligheten.

Man blir kjent med to ikke lenger helt unge menn som begge tidligere har hatt sterke kjærlighetsforhold til kvinner. Romanen har som hovedmotiv kvinnen som svikter sin elskede - det er motiv som skal komme til å gå igjen i Eriks korte forfatterskap. Stemningen er nostaligsk og følsom, de unge sommergjestene trekkes mot og vekk fra hverandre, drevet av kompliserte følelser og overbevisninger. Den kvinnelige hovedpersonen er datter på herregården, og forelsker seg i en litt eldre og mer erfaren mann, Holger Krog. Hun legger ikke skjul på sine følelser for ham, mens han sin side fremdeles slikker sårene etter en tidligere kjærlighetsaffære: han har i sin tid forelsket seg i en ung ulykkelig kone som betrodde seg til ham. Hun var som purung pike blitt giftet bort til en eldre mann, uten å ane noe om hva ekteskap innebar. Mannen viste seg å være hensynsløs og brutal; han voldtok henne, og benyttet seg til stadighet av sine "ekteskapelige rettigheter" uten å bry seg om hvordan hun følte det. Denne kvinnen elsket Holger Krog, men tok hensyn til det hun oppfattet som sin plikt, og ble trofast hos sin ektemann. Bokens forfatter har imidlertid en ganske annen oppfattelse av hvor en kvinnes plikt ligger under slike forhold, og dette gir han tydelig uttrykk for gjennom sitt talerør i boken, von Osten: «Hvor bedaarende hun end var, saa var hun dog en daarlig Kvinde i den Forstand, at hun løb fra det Alvorligste, hun havde paataget sig i Livet - at elske en Mand. (...) Det havde været hendes Pligt at føre det igennem, som hun selv havde valgt, ikke det, som man havde sat hende ind i, da hun var et Barn. (...) det er oprørende, at det skal anses for Dyd hos en Kvinde at leve i et - utugtigt Forhold til en Mand, som hun ikke elsker!» Denne oppfattelsen av det forpliktende ved kjærligheten ligger til grunn for resten av historien. Krog kommer tilbake og gifter seg med herregardsdatteren, de lever lykkelig og får et barn sammen -- men han har alltid en nagende følelse av at at det er noe som mangler i livet hans.

Så kommer den andre kvinnen tilbake. Hun er fremdeles hos sin ektemann, men forteller Krog at hun elsker ham. Men han på sin side innser at hun er for feig til virkelig å ta hensyn til følelsene sine, og at hun aldri kommer til å kunne sette seg utover den gjengse moralens uskrevne regler: hun er overbevist om at det er hennes plikt å bli i ekteskapet, og at hennes kjærlighet til ham er syndig, mens forfatterens kjærlighetssyn er det motsatte. Erkjennelsen gjør at Krog blir befridd fra besettelsen sin, og kan vende seg til den kvinnen som har handlet ut fra kjærlighetens krav. Leseren aner noe selvopplevd bak disse intrigene.

Det selvbiografiske elementet er Eriks krets i København fullstendig på det rene med, og han skal siden komme til å fortelle utførlig om forholdene slik de var i virekligheten i brevene han skal komme til å skrive til Amalie Müller. Begge de sentrale kvinneskikkelsene i boken er tegnet etter levende modeller, skal han forklare, og historien om gjenspeiler hans egen ulykkelige kjærlighet til en kvinne som syntes det var umulig å forlate sin mann, selv om hun elsket Erik.

Samtidig er romanen et bidrag til tidens debatt om kjønnsmoralen og den frie kjærligheten. Med denne utgivelsenn blir Erik ettertrykkelig stemplet som radikal i slike saker, selv om boken er full av fine følelser og moral. Den vekker anstøt hos publikum.Forlegger Hegel har glemt å lese den før han utga den.

Erik blir svært skuffet over mottakelsen. Han reiser i Italia i seks måneder dette året, nedbrutt som han er etter et brutt kjærlighetsforhold til en ung, gift kvinne. Forholdet har vart 2-3 år, og har endt med at hun har valgt sin ektemann fremfor ham.

Om høsten får han brev fra sin venn William Mollerup. Her går det frem at Eriks elskerinne Lucie hjemme i København gjerne vil ha utbetalt mer penger til underhold for barna de har sammen. Hun sverger på at hennes andre barn også er Eriks.

I et udatert brev skriver William også om «snekkeren», som synes at han burde få noen flere penger i tillegg til den nye overenskomsten.

Han tilføyer at Lucie ikke ser tiltalende ut for tiden, men at hun ber ham hilse til Erik. Begge ungene var fæle, syns han, og han understerker at Erik kan banne på at jenta er en ekte søster til gutten.

Sted
Korrekturlest?
Nei
Kilde

Hvidt, K. (2016). Det moderne gennembrud set igennem Erik og Amalie Skram. København, Forlaget Vandkunsten. s. 106-108

og

Garton, J. Forfatterportræt Erik Skram. Arkiv for Dansk Litteratur

http://adl.dk/adl_pub/fportraet/cv/ShowFpItem.xsql?nnoc=adl_pub&ff_id=50&p_fpkat_id=indl

og

Dahlerup, P. (1979). Efterskrift til Erik Skram Gertrude Colbjørnsen, Gyldendal. http://adl.dk/adl_pub/pg/cv/ShowPgText.xsql?nnoc=adl_pub&p_udg_id=311&p_sidenr=III

og

Garton, J. (2011). Amalie: et forfatterliv. [Oslo], Gyldendal. s.119 og Dansk Biografisk leksikon, København: Gyldendal 1902