Amalie Müller har vært i Kristiania en ukes tid og skriver et nytt begeistret brev til Bjørnstjerne Bjørnsonsom forteller mye om hennes eget livssyn, og om at hun er såret over at han leser høyt fra brevene hennes til andre

Amalie Müller skriver et nyt brev til Bjørnstjerne Bjørnson. Han har sendt henne et brevkort, og det takker hun ham for. Hun har vært i Kristiania en ukes tid nå, kan hun fortelle. Hun har ennå ikke kommet over hvor begeistret hun er for hans drama Det ny System. Alt han skriver er så forferdende sant, mener hun, all den humbugen som samfunnet fremelsker i menneskene, all leflingen med religionen som ligger i luften, alt dette klarer han å skrive det ned nøyaktig som det er.

Karakterene hans er inkarnasjoner av virkelighet, syns hun. Han klarer å vise hvordan hvert enkelt menneske holdes innenfor sine egne grenser, de grensene som tidligere generasjoner har risset opp på en slik måte at hele slekter har sitt slektsmerke.

Hun syns Bjørnson lar hele det gamle systemet falle i denne boken. Han viser hvordan menneskene blir forvirret av all løgnen rundt seg at hun ikke lenger forstår hva som er godt og hva som er ondt. Man blir så fortumlet, man går der og lyver seg inn i hele systemer mens man samtidig tror at man gjøre Guds vilje. Og når man våkner og ser hva som foregår, så må man gå til grunne, man må hate og forakte seg selv i endeløs vemmelse.

Men med Bjørnson, som er en seer, får man øye på en utvei til frelse, syns Amalie. Det begynner å lyse en tindrende stjernehimmel over en igjen, for Bjørnson viser hvordan gjenreisingen skal skje, og det er en av grunnene til at han etter hennes syn er mye større enn Ibsen. Han er som Johannes døperen, syns hun, han legger frem øksen ved roten av treet og forkynner omveltning for alle.

Amalie vil at Bjørnson skal stå der på toppen av fjellet og forkynne til sine dagers ende, skriver hun.

Men nå i kveld er hun for mismodig til å skrive mer om dette. Dessuten har hun måttet levere boken fra seg. Men før hun avslutter brevet, er det noe hun må ta opp med ham: da hun var i Kristiania sist, fikk hun høre at han har lest høyt fra brevene hun skriver til ham. Og hun som trodde hun skrev dem til bare ham, og ikke til et helt kollegium! Hun har fått høre ytringer fra brevene sine tatt helt ut av sin sammenheng, og dermed feiltolket.

Det kan forresten være det samme. Hun bryr seg ikke det døyt om noen ting. Men Bjørnson skal vite at dersom hun hadde visst at han leste høyt fra brevene hennes til andre, ville hun ikke ha skrevet til ham. Dessuten har hun en fornemmelse av at han kanskje driver og eksperimenterer med henne. Det liker hun ikke. Det er ikke morsomt å bli eksperimentert med. I hvert fall bør man få forklart at det er det som foregår. Men det har ikke hun fått.

Hvis Bjørnson ikke svarer på dette brevet, kommer hun til å tro at han er blitt fornærmet på henne. Hun for sin del ville aldri kunne blitt fornærmet på ham. Hun avslutter brevet med å be ham hilse Karoline.