Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller om at hun har gjort ham flau, og om hvordan han er sår og følsom som en ungpike

Bjørnstjerne Bjørnson skriver til Amalie Müller fra Aulestad om alle slags politiske saker. Han forklarer henne også hvorfor han ikke vil si du til henne: hun gjorde ham så fryktelig flau den gangen da han foreslo det.

Han er sårere enn en ungpike, forklarer han henne, han kan kjenne en mygg på tre alens avstand, eller når noen ser på ham bakfra.

Nå har han etter hvert lært seg å skjule det, og det er bra, for han er blitt så misforstått på grunn av dette. Han ser jo så solid ut, og det er slikt som imponerer folk mest. Men han forsikrer henne om at han ikke er blitt det minste bredere -- tvert i mot er han mer tynnhudet enn noen gang.

Når hun nå en gang har gjort ham så grusomt flau, så blindt har slurvet vekk et stemningssterkt øyeblikk, som hadde i seg all den inderlige respekten han har for henne, riktignok under dekke av raske ord, for man kler seg jo ikke naken midt på gaten -- hans takknemlighet mot den troskapen hun viste mot dem to, og all hans nytelse av hennes elskverdige årvåkne godhet, så av hjertens lyst godhet -- så kommer han ikke igjen. Det får holde med en flause i hans alder.

Amalie har skrevet til ham om platonsk kjærlighet. Men han tror ikke mer på platonsk kjærlighet enn på katten. Det han tror på er selvbeherskelse, årvåkenhet, opptatthet av edle ting. Selvaktelse. Han tror på det gode i henne, skriver han.