Knut Hamsun skriver til Erik og Amalie Skram og takker for samværet på julaften. Han er i ferd med å lese bøkene deres.

Knut Hamsun skriver et brev som er stilet til Erik og Amalie sammen, og takker for den herlige julaften de nettopp har tilbrakt sammen.

amsun har lest noe Amalie har skrevet, og klager over språket hennes. Han tror ikke på det, skriver han. Hun skriver ikke slik som hun er, språket sier ikke det som hennes fine tanke tenker, mente han. Han forsikrer henne om at det for ham kun er nødvendig å se på henne, så forstår han at hun må ha lært språket sitt av grove mennesker. Han mener altså ikke at Amalie selv er et grovt menneske (slik de fortørnede ofte beskyller henne for å være), men tvert imot et fint menneske- i hvert fall slik han nå ser henne, når han ser tilbake på en lang og intens julenattsfeiring. Men språket hennes er grovt.

Han skriver også at han en gang har lest et brev hun skrev den gangen hun hadde sitt opprinnelige språk, og i det brevet blusset hvert av ordene hennes mot ham, forsikrer han. Det er dette ordet har bruker; blusse. Han maler et bilde av henne for å forklare hva han mener; han skriver at tror at hun i sene kvelder, når hun har lagt en skjerm av rødt silkepapir over lampen, tenker i et annet språk enn det hun skriver i. Han finner dessuten ikke noen likhet mellom språket og utseendet hennes. Det forvirrer ham.

Tonen i brevet er varm og uhøytidelig. Han holder forresten på med å lese Eriks Hinsides Grænsen, kan han fortelle. Det er Eriks beretning om opplevelsene han hadde som soldat under krigen mot prøysserne i 1864.