I USA utkommer en novelle med rapport fra innsiden av en kvinnes psykotiske erfaring

I USA utkommer Charlotte Perkins Gilmans novelle "The Yellow Wallpaper". Gilman er en sosialaktivist som holder til i California. Hun lider i perioder av dyp depresjon, og novellen er blitt til etter et besøk på hvilehjem, der hun av legen er blitt ordinert total hvile, akkurat som den kvinnelige jegfortelleren blir av sin mann i novellen - og akkurat slik Amalie Skram kommer til å bli om et par år i København.

At hvilen først og fremst gjaldt hvile fra intellektuelle aktiviteter, har Gilman opplevd som en straff som snarere forverrer enn forbedrer problemene hennes. Novellens portrett av fortellerens mann/lege må kunne sies å være en direkte kritikk av Gilmans egen lege, akkurat slik det som skal komme til å bli Amalie Skrams to sinnssykehusromaner kommer til å bli.

The Yellow Wallpaper presenteres i form av udaterte dagboknotater som går over en periode på tre måneder. I løpet av denne tiden blir fortelleren stadig mer forvirret. Hun har slått sammen legen og ektemannen til en og samme person i teksten, Og jegfortellerens bror er også lege.

Det borgerlige ekteskapets patriarkale novellen er bare på 13 sider. Et gjennomgående problem er det som angår årsakene til hennes depressive tilstand, og den kuren som hun blir ordinert av sin mann. Han mener at det er et kronisk problem, som bare kan lindres gjennom at hun «hviler». Det betyr at hun ikke får ha noen sosial omgang, og ikke noe intellektuelt arbeid; hun tvinges dessuten til å holde dagbokskrivingen (dvs. den teksten som leseren holder i hendene) hemmelig.

Men det faktum at hun akkurat har født et barn som i denne perioden tas hånd om en annen kvinne, kan tyde på at hun snarere lider av en postnatal depresjon, og at den hvilen som hun har blitt ordinert, først og fremst handler om at hun i en periode ikke skal være sammen med det nyfødte barnet sitt.

Hovedpersonen bruker mye tid på å stirre på det gule tapetet i rommet der hun befinner seg, og dette intrikate mønsteret fungerer ikke bare som uttrykk for hennes tiltagende forvirring; det er samtidig hennes forsøk på å forstå hvorfor hun føler seg så elendig og fortvilet.

Innsikter som hun tidligere hadde forsøkt å fortrenge, og som handler om både henne selv og hennes mann, begynner å manifestere seg og bli bevisste gjennom hennes fortolkninger av tapetmønsteret. Hun forsøker å lese mønsteret som en rebus, der hun forventer å finne sannheten om seg selv og sitt liv. Men jo mer hun synes hun finner i det, jo lengre inn i galskapen kommer hun. Det er symptomatisk at jo mer besatt av mønsteret hun blir, desto «bedre» føler hun seg. Hun er med andre ord i ferd med å bli manisk i stedet for tungt deprimert. Jo mer hun stirrer på/fortolker tapetet, desto galere blir hun; og jo mer forstyrret hun blir, desto tydeligere opplever hun at hun kan forstå seg selv, dvs. forstå at det som «kryper omkring» bak tapetets mønster er en kvinne, en kvinne. Det er henne selv.

Hun ser med andre ord et speilbilde av den galskapen som hun selv beveger seg lengre og lengre inn i. Til slutt har hun glidd så langt inn i dette at hun har brutt alle relasjoner til omverdenen, virkeligheten -- og også til sin mann. Her slutter novellen.

v