Gustav Vigeland er tilbake i Kristiania etter et opphold i Paris. Selvfølelsen som kunstner er svingende, og økonomien elendig.

Gustav Vigeland, som har oppholdt seg i Paris fra februar til begynnelsne av juni, er tilbake i Kristiania. Han har hatt vekslende selvfølelse som kunstner under oppholdet, men han har også vært svært produktiv; med seg i kofferten har han minst åtte små skulpturer som han planlegger å stille ut på en separatutstilling. De er tynne, nesten skjellettaktige figurer, overflaten er ofte grov, uten utpenslede detaljer.

Vigelands økonomi er elendig, og det plager ham. Han har skrevet flere brev til sin venn og mesen Larpent, som selv har en nokså anstrengt økonomi, og bedt om lån, og om hjelp til å få utbetalt et stipend han har motatt.

Før hjemreisen fra Paris har han skrevet i notatboken sin at han er blitt nervøs den senere tiden, og at årsaken trolig er pengemangelen. Han har vært så frustrert over å betrakte som går rundt med små metallplater som er adgangstegn til museene, han syns ikke de han vist evner som gjør at de fortjener dem. selv har han gått der uten adgangstegn som kan slippe ham inn til det han betegner som "Glæden".

I notatboken han har også skrevet ned sine tvil om han i det hele tatt er i stand til å modellere. Og heller ikke hans oppfatning av menneskene hoder mål, har han ment. Figurene hans mangler den helt gjennomførte karaktere, han syns de er halvferdige.

Tilbake i Kristiania leier han ser inn i atelieret i Pilestredet 8 igjen, og i et værelse i Løkkeveien 13, hos skreddermester Olsen. Det var her han bodde før han reiste til Paris. Han modellerer Olsens datter, og også en skisse som han kaller der han forsøker å fange den transformasjonen som foregår med et menneskes hode fra det er barn til det er blitt olding, og til slutt dør.