Bjørnstjerne Bjørnson syns Amalie Skram skriver altfor dystert

Amalie Skram brevveksler med Bjørnstjerne Bjørnson. De er begge frimodige og direkte med hverandre, og ikke så rent frustrerte. Han har ikke lest Hellebergsfolket, som han kaller bøkene, og det skuffer henne dypt.

Derimot har han lest stykket Agnete, og det stykket likte han for dets energi og åndsoverlegenhet, skriver han. Men det plager ham at hun skriver så dystert. Amalie har rett i alt hun skriver, sier han. Det er bare ikke nok.

Dette mere som bærer livet og gjør det tålelig, og uten hvilket det andre ikke var til, for det andre lever ikke av seg selv, men av det som hun ikke har med. Han vil at hun skal løfte seg for å ha med dette. Amalie svarer med en lang tirade om hvor skuffet den gangen han ikke engang hadde villet lese Constance Ring, som var så viktig for henne. Det sendte henne rette i bakken, forteller hun. Han forsvarer seg med at han ikke hadde fulgt nok med i hennes utvikling til å forstå dette, og at han dessuten ikke trodde at hun var en forfatter som kunne gi form til sine bilder. At hun var en dikter som kunne gjenspeile i levende bilder hva hun har sett og hørt, var han derimot ikke i tvil om. Men det er for ham noe annet. Dessuten var hun jo så opptatt med alt mulig annet den gangen. Hun var ikke engang ferdig med å ville elskes. Men nå tar han seg sammen og leser Hellemyrsfolket. Han syns det er et ypperlig Bergensportrett, men at hun er en skjødesløs forfatter. Det er bare i Sivert at Hellemyrsfolkets arv kommer til synes. Men for Bjørnson er det ikke arven som er det som overtaler med sin sannsynlighet. Men det kan være det samme, for fyren er spill levende. Han legger til at han ikke har lest Fortapt, som han kaller Amalies roman Forrådt.