Amalie Skram skriver et rasende avskjedsbrev til Knud Pontoppidan, og Erik Skram skriver til overlegen på det nye sykehuset

Amalie skriver sitt rasende avskjedsbrev til Pontoppidan i all hast før hun forlater Kommunehospitalet og reiser til Sct. Hans i Roskilde, hvor hun ankommer samme dag. Her på det nye sykehuset skriver de i journalen at hun og mannen er blant landets mest kjente forfattere.

Videre noteres det at hennes far og mor synes å ha vært sinnssyke, men at Amalie bestemt benekter dette. Moren var meget religiøs, pessimist og fanatiker, faren hennes motsetning og nærmest en prestehater. To av brødrene led av brystsyke, begge er døde, den ene, som led av strupetæring, tok sannsynligvis sitt eget liv. Det opplyses også i journalen at hennes eldste sønn snart skal debutere som forfatter.

Amalie skal alltid ha hatt god helse, men menstruasjonen har alltid vært vanskelig, særlig i den premenstruelle perioden.

Erik skriver til overlegen på Sct. Hans:

«Min hustru er et i åndelig henseende ualminnelig ypperlig utrustet menneske. Hun er tillige et i anløpbet ualminnelig stærkt menneske. Hun har absolut aldrig været overvunden ved nogetsomhelst direkte forsøg. Jeg har ad indirekte vej (ved godhed) i vort tiårige ægteskab vundet betydelig indflydelse på hende - en inflydelse, der dog under affekterne forsvinder og først atter oppnås, når jeg (ved ½ - 1 gram antifibrin) har formået at liste søvnighed og søvn over hendem og der efter søvnen indtræffer en fredelig reaktion.»

Den siste tiden har Amalies eksaltasjon veket plassen for en depresjon hvor hun bebreider seg å ha forspilt sitt eget og mannen liv. Hun har hatt liknende depresjoner tidligere, og har flere ganger forsøkt å ta sitt eget liv, siste gang for ca 4 år siden, hvor hun tok en meget giftig kvikksølvforbindelse som hun imidlertid slapp godt fra.

Natten mellom 13. og 14. februar ville hun tømme en flaske med opium, og Erik måtte kjempe hardt med henne for å få henne fra det. Hun la seg inn på Kommunehospitalet frivillig, hun følte seg syk og trodde hun ville ha godt av oppholdet. Men hun var misfornøyd med forholdene og kunne ikke finne seg i å underordne seg legens bestemmelser, og fattet raskt et energisk hat til ham. Senere fattet hun også hat til den innleggende legen og til sin mann, som var skyld i at hun var frarøvet friheten. Overfor de underordnede funksjonærene var hun elskverdig, og glad over deres vennlighet. Hun innrømmer selvmordsforsøk; det for fire år siden ble forårsaket av at hun ikke kunne komme noen vei med romanen hun hadde begynt på.

Nå mener hun at hun er kurert for sine selvmordstanker, noteres det i journalen.