Vincent van Gogh om hva som foregår med helsen og med bildene han maler

Vincent van Gogh skriver til sin bror Theo fra Arles om hvordan det går med helsen og med arbeidet. Han visste fra før at man kunne brekke armer og ben og bli bra igjen, men han visste ikke at man kunne brekke hjernen og at den også ville bli bra igjen, skriver han. Han har fortsatt en viss følelse av hva som er hensikten med å bli frisk -- tidligere har han ikke håpet på en slik tilfriskning.

Da Theo var på besøk, tror Vincent at han må ha sett de to lerretene med solsikker som sto inne på Gauguins rom i det gule huset. Han har nettopp lagt siste hånd på to helt like repetisjoner, kan han fortelle.

Det er fortsatt vinter i Arles. Vincents plan er å rolig fortsette arbeidet sitt. Dersom dette er en gal manns verk, får det heller være det.

Da Gauguin var her, snakket de sammen om de islandske fiskerne. De snakket om deres melankolske isolasjon, om hvordan der er utsatt for alle slags farer, alene der på det triste havet. Og etter disse samtalene fikk han ideen til å male et bilde. Det skulle være slik at sjømenn, som han mener både er barn og martyrer, skal få en følelse av å bli vugget når de ser det i lugaren på en islandsk fiskerbåt. Han vil male det slik at de blir minnet om sine egne vuggesanger.

De uutholdelige hallusinasjonene han har vært plaget av ser ut til å ha har gitt seg for en stund nå. Eller snarere; de er blitt redusert til et enkelt mareritt. Han tror årsaken kan være at han har tatt kaliumbromid.

Og hvis det nå er slik at han ikke er gal, vil det komme en tid da han kan sende broren det han lovet ham fra begynnelsen av. Det kan hende det blir disse malerienes skjebne å bli spredt. Men han håper Theo vil få et trøsterikt inntrykk av dem, skriver han.