Hans Jæger skriver et trist og inderlig brev til sin venn Christian Krohg fra Sandøsund. Han skriver om hvor mye han savner broren sin, Robert. I går kveld fikk han brevet om at han var død. Han satt ute på trappen, og da han åpnet det, så han at det hadde svarte render, altså at det var et sørgebrev.
Denne høye, vakre, slanke broren hans, som gikk så livsglad omkring og lo himmelhøyt av alt som liknet mismot. Som alltid sa med et strålende smil: Hver lykkelig situasjon i livet vender alltid tilbake, men alltid i en forbedret skikkelse.
Han satt der på trappen og stirret utover sunder og gråt, skriver Hans. Det er Roberts forlovede som har skrevet brevet han har mottatt. Hun skriver at hun holdt Roberts hånd på det siste og spurte om han gjerne ville leve. – Du kan da vite det, hadde han svart. Jeg skulle jo nettopp begynne nå. Og så brast han i gråt. Han hørte livet til, ikke døden.
Jæger kan ikke forstå hvordan det kan ha seg at Robert er død, når han selv, som sitter her og føler seg som en død, er blant de levende. Hvordan har Robert kunnet gå hen og la seg dø?
Solen forsvinner ned bak sundet. Det er en deilig sommerkveld. Ungene snakker nede på stranden og slår munk. Noe ligger utpå sundet i en pram, og bak ham i huset er det noen som snakker og steller. Alt lever rundt ham. Det er bare han som er en levende død.
Jæger skriver om hvor vanskelig det er for ham å sette seg inn i at Robert bare er en av millioner andre som står rustet for livet og så får døden i stedet. Det er vanskelig å trøste seg med at naturen har god råd. Den fornyer jo alltid seg selv.
Robert var Hans Jæger slik han hadde ønsket å være. Han holdt visst av broren sin mer enn han visste, skriver han.
Hans Jæger
Christian Krohg
Jæger, H. (1889). Novelletter. Kristiania: H. Jæger.