Carl Gustav Jung må fraktes hjem fra skolen etter å ha tørnet sammen med en medelev og mistet bevisstheten. Det er fint å slippe skolen.

Carl Gustav Jung er blitt tolv år gammel, og har det ikke enkelt for tiden. I dag tørner han sammen med en annen skolegutt så kraftig at han mister bevisstheten og må fraktes hjem. Hendelsen gjør at han får den tanken at nå trenger han ikke lenger å gå på skolen, og det er i grunnen en lettelse.

Han begynner å få besvimelsesanfall, de skjer hver dag på skoleveien, og når han skal gjøre lekser. Han skal komme til å være hjemme fra skolen et halvt år frem over nå. Anfallene skal komme til å fortsette inntil han en dag hører faren si til en bekjent at han er bekymret for guttens mulighet til å forsørge seg selv når han blir voksen; man er redd han har epilepsi.

Når Carl Gustav hører dette, forstår han at dette er alvor, og at det er nødvendig at han tar seg sammen og begynner å gjøre det godt på skolen. Han går umiddelbart inn på farens kontor og begynner å pugge hans latinske grammatikk. Han skal komme til å besvime tre ganger til, men så kommer han til å være frisk. Siden, når han blir voksen og har hengitt seg til studiet av menneskesinnet, skal han komme til å erklære at det var gjennom hendelsene som hadde sitt utspring i denne sensommermåneden i hans barndom at han lærte hva en nevrose var.